|
|
Steinkjersk: Utsagnet "æ e i a æ å" er dekkende for Steinkjerdialekten.
Steinkjerdialekten
Steinkjer er det området i Innherred som har minst avhogging av endinger.
Steinkjer har et typisk trøndersk talemål med alle de vanlige trønderske målmerker som tjukk l, sammendratte «kuppern-lyder», flust med «hannjhonnj i bannj-lyder» og avhogde endinger.
Steinkjerdialekten har også det typiske trøndertonefall, som er lett gjenkjennelig, men ikke så enkelt å beskrive. Særpreget ligger i at de trykktunge stavingene går nokså dypt i tone, før det går opp igjen, men at denne stigningen ikke går så høyt som hos for eksempel østlendingen.
Det er visse forskjeller på bymålet og dialektene i bygdene rundt Steinkjer. Bymålet er mer normalisert, noe som fra gammelt av skyldes påvirkning fra uttrøndersk, og at byer har en større sammenblanding av folk med ulik dialektbakgrunn. Bygdenes by Steinkjermålet utjamner vokalene i rotstavingen og endevokalen med å-å som i fårrå, våttå, og ståggå. Men Steinkjer har også former som vækka, fjæra, flua, tjære og mage, noe som er en påvirkning fra uttrøndersk og Trondhimsmålet. J-lyd etter enkelte konsonanter («hannjhonnj i bannj-lyder») er typiske for Steinkjerdialekten, og brukes etter trykksterk staving som i vinnj og mannj. Steinkjer er det innherredsområdet som har minst avhogging av endinger. Det vanlige i Steinkjer er at verb avhogges i infinitiv (å fesk’, takk) og i fortid (møtt, gLømt). Likedan avhogges hunkjønn og intetkjønnsord i ubestemt form (ei huv, et ør). Dette er betydelig mindre endingsbortfall enn naboområdene både i nord (Snåsa og Lierne) og sør (Stjørdal til Inderøy). Karakteristisk for Steinkjerdialekten er også -i endinger i fortidspartisipp av sterke verb; hi fonnji, hi sli, hi songi. Dessuten uttales «u» i normalisert språk foran konsonanter med j-lyd som «o»; honnj, follj. Æ e i a æ å Ordsammensetningen «æ e i a æ å» er dekkende for Steinkjerdialekten, som bruker æ for pronomenet ‘jeg’. På trøndersk finnes det åtte forskjellig personlige pronomen i første person entall (jeg). Også det personlige pronomenet i første person flertall har stor variasjon. Her bruker Steinkjerregionen vi. Interessant er også andre person flertall av det personlige pronomenet. Her skiller en del dialekter mellom di som subjekt og dåkk som objekt (di må itj gi dåkk), mens andre bruker dåkk i begge sammenhengene (dåkk må itj gi dåkk). Grensen for denne forskjellen går i Sparbu, like sør for Steinkjer. Regla «henne, denne, dåkk å ho, sei dæm i Beistan og langt oppi Sto» sier mye om lokale målmerker. I tredje person entall opptrer hunkjønnsordet i to utgaver på trøndersk; ho og hu. Steinkjer ligger midt i det relativt lille hu-området. Blant de andre pronomenene er det store forskjeller innenfor de trønderske dialektene, og særlig stor er denne variasjonen ved de påpekende pronomener. Et eksempel er det delte systemet av pekende pronomen; en nær form (‘denne her’); en fjern form som en kan peke på (‘den der’) og en form der en «snakke-peker» på noe utenfor synsvidden (‘den’). På Steinkjer uttrykkes dette ved denj her; denj der og dennj. I tillegg finnes mange lokale, til dels meget lokale, språkspesialiteter både når det gjelder enkeltord og uttalesærpreg. Trønderske målmerker Fagfolkene bruker ulike målmerker når de heimfester en dialekt. Med utgangspunkt i disse inndeles de norske dialektene i fire hovedgrupper: Østnorsk, vestnorsk (inklusive sørlandsk), trøndersk og nordnorsk. Det trønderske språkområdet er ganske stort: Fra Bindalen i nord, til Nordmøre og norddelen av Hedmark fylke. Trøndersk karakteriseres ved en setningsmelodien hvor trykket og lave toner hører sammen samt at trykkt gjerne legges på førsteleddet som i `telefon og `kontor. Bruken av tjukk l og tjukke lyder som ‘rt’ (surt), ‘rd’ (ferdig), ‘rn’ (ørn), ‘rl’ (perle) og ‘rs’ (Anders) er utbredt, samt at konsonanter som nn, ll, dd og tt får en j-klang, som i hannjhonnj i bannj. Disse karakteristikkene gjelder også for deler av østnorsk. For å skille trøndersk og østnorsk må vi inspisere dialektene mer grammatikalsk, og merke oss infinitivsendingene. Spesielt for trøndersk er at infinitivsformen av verb har ulike endinger -a, -e og -å; å lesa, å fårrå, eller at endelsen avhogges; å skriv, å kast, å reis. Dessuten er det et trøndersk særpreg at vokalene i rotstavingen tilnærmer seg, eller er lik, endevokalen; såvvå, våttå, værra og kåmma. Det er spesielt endingsavhogging som skiller trøndersk fra østnorsk. Dessuten er trøndersk alene om nektingsordet ittj. Inntrøndersk Det finnes en god del variasjon innefor de trønderske hovedmålmerkene. På bakgrunn av vokalutjamningene, deles trøndersk gjerne inn i tre hovedområder: inntrøndersk (østtrøndersk), uttrøndersk (vesttrøndersk, fosenmål) og namdalsk. Inntrøndersk har former som vårrå, nåvvå, skråvvå, der uttrøndersk har værra, nævva, skrævva og namdalsk bruker varra, navva, staga. Steinkjer dialekten er en del av det inntrønderske språkområdet og har hovedsakelig utjamning med å-å som utjamningsvokal (våttå, nåvvå, skråvvå). Vi ser at jamningen fører til relativt stor forandring av de opprinnelige ordene. Men Steinkjer har visse islett av de uttrønderske formene som vækka og fjæra. Avhogging av endinger er meget karakteristisk for trøndersk. Det er flere områder at endingene utelates på inntrøndersk: Infinitiv av verb (å kast, kjøp, sennj); fortid av svake e-verb (kjøft, sentj, mått, skollj) og ubestemt form av svake hunkjønnsverb (ei vis, ei kLåkk, ei kjist, ei gryt). Svake hankjønnsord har -i ending: oksi, bakki , skoLi, støLpi, noe som er karakteristisk for nord- Innherad. I andre dialekter har disse orden endingsbortfall (oks, bakk).
Tjukk-l og æ Steinkjer har vanlig vokaluttale og diftongbruk. Men inntrøndersk har en sterk tilbøyelighet til å gi ‘e’, en æ-uttale som i hæst, æLg og pæng. Når det gjelder konsonanter er tjukk-l som i stoL, æLv og guL godt etablert. Her brukes tjukk-l både med utgangspunkt i rd (boL ‘bord’) og l (boL i ‘bol’). Karakteristisk er også j-lyd etter trykksterk vokal som i finnj, vinnj, mannj og hånnj. I en spesiell stilling står lj-lyden som vi har i tahllj, lihllj og ehllj. Dette er en ustemt palatal lj-lyd som blant annet finnes i walisisk. Nesten lik er den palatale l-en foran t: fuhltj og vihljt. Den mest spesielle bruken er i verbet tahllj, og avledet ord som tahlljåt og tahlljkall. Men også andre konsonanter får j-lyd, for eksempel k i mukkjy. Verri på skolin oppi bakkin I trøndersk er det ikke -r i flertallsformer som hæsta og nåLi. Det er vanlig at sterke hankjønnssubstantiv bøyes hæst - hæst’n - hæstan, mens svake bøyes: oksi - oksin - oksan. Noe få unntak finnes, som for eksempel saui og grisi. Hukjønnsord bøyes hæLg - hæLga - hæLgin. I intetkjønn er flertallsendingen -a; husa, gLasa, men flertallsformen husan og glasan er på frammarsj. Dette bøyningssystemet gjelder for nesten all trøndersk, men formen kan varier noe, for eksempel finnes variasjonene oks/okse/oksi. Generelt gjelder at Steinkjerdialekten i stor grad bruker -i former som endinger når det gjelder hannkjønnsord. Alle trønderdialektene har stor sett det samme verbsystemet: a-verb, e-verb og kortverb. De sterke verbene har enstavelsesform i nåtid: kjæmm, søv, grev, finnj. Dessuten ender de i fortidspartisipp på -e eller -i. I Steinkjerdialekten brukes i stor grad i-formen: verri, ferri, kommi, sotti. Dativ forekommer i de fleste inntrønderske dialektene. I Steinkjerdialekten har vi ikke spesielt mye bruk av dativ, i alle fall ikke i de fjordnære strøkene. Men man skal ikke lang øst for byen før dativ er en del av dialekten. Dativbortfallet er sannsynligvis noe som kan føres tilbake til påvirkning fra uttrøndersk som ikke har dativ. Dativ er for øvrig et dialektsærpreg som er på vei ut.
Kilder
Jenstad,T.E. & A.DAlen:
Trønderordboka (2002)
- Relaterte bilder
- Relaterte artikler
Har du tilføyelser, korrigeringer, bilder eller andre kommentarer: send gjerne en melding til redaksjonen.
|
|
|