Fire steinhvelv innenfor en strekning på fem kilometer på Valøy, 28 kilometer nordøst for Steinkjer. Anlegg i forbindelse med jernbanen: Ei stikkrenne for bekk, ei overgangsbru for veg, Bøla bru og en undergang for bygdeveg. Bygd i perioden 1921 til 1926. Vernet i henhold til Nasjonal verneplan for kulturminner i jernbanen: visere verdifullt håndverk.

Vernevurdering
Steinhvelvene på Valøy har pedagogisk verdi ved at de representerer ulike typer kunstbygg utviklet av Statsbanenes steinarbeidere, og som i antall og kvalitet når sitt høydepunkt i årene 1915-27. Fremst av disse objektene er Bøla bru som er et meget fint eksempel fra steinhvelvepoken i norsk jernbanebygging. Bekkekulverten og overgangsbrua supplerer Bølabrua og fremstår som «smykker» hvor man har oppnådd en tilnærmet optimal symbiose mellom menneskeverk og natur.

Stikkrenne
Stikkrenna er bygget inn i terrenget ved at en steil fjellnabb er tatt i bruk som sidevange. Murarbeidet er flott utført og har høy håndverksmessig klasse.

Overgangsbru
Overgangsbrua er autentisk og i bruk som adkomst til Valøy gård. Brua ligger uforstyrret og vakkert til i naturlandskapet og er et prakteksemplar av ei steinbru. Brua ble i 2003 bygget om til høyere lastklasse og fikk i den anledning nytt brudekke og rekkverk.

Bøla bru
Bøla bru, som var ferdigbygget i 1926, er den meste navngjetne steinbrua på Nordlandsbanen. Jernbanen passerer på dette stedet det landskjente helleristningsfelter Bølareinen hvor nye helleristninger er blitt avdekket tett inntil sporet så sent som i 2001. Brua utgjør en viktig del av opplevelsen av helleristningsfeltet, hvor også Bøla og Bølafossen er en del av attraksjonen. Brua ble ombygget i 2003.

Undergang
Undergangen nord for Valøy er en type som ble brukt på Dovre- og Sunnan–Grongbanen, hvor bekken ledes åpent gjennom vegkulverten i en vannrenne parallelt med vegen. På grunn av liten vannføring og lite behov for å breddeutvide vegen er bekkeløpet på Valøy ikke blitt gjenlagt, slik skjebnen har blitt de fleste underganger bygget etter dette prinsippet.

Historisk bakgrunn
Sunnan–Grongbanen ble bygget i natursteinepoken i norsk jernbanebygging. Tilhogd naturstein fra lokale brudd ble brukt til forstøtningsmurer, landkar, store og små hvelvbruer, overgangsbruer, bekkekulverter, stikkrenner og i stasjonsbygninger. Arbeidet ble utført av håndverkere fra Dovre- og Raumabanen som her ved Snåsavatnet laget noen av de vakreste kunstbygg vi har på det norske jernbanenettet.

Etter ferdigstillelsen av strekningen Sunnan-Snåsa i 1926 dør steinhåndverket gradvis ut, og mellom 1923 og 1940 opplever man en gradvis overgang fra bruk av naturstein til et stadig større innslag av betong i bruer og kulverter. Langs Nordlandsbanen er det mulig å følge denne utviklingen på vegen nordover.