Tuv gård (Sparbu prestegård)

Tuv gård: Hovedbygningen fra 1700-tallet er et av to bygg som er fredet på gården. (Foto: Ina Backer (www.kulturminnesok.no/CC BY))

Fredet gård på Mære. Tidligere prestegård.

Gård, Tuvbakken 27, Mære. Tidligere prestebolig i Sparbu. I dag blant annet forsøksstasjon for NIBIO.

Gården ble brukt som prestebolig fram til 1968. Prost Rasmus Håskoll var den siste prest som bodde der. Gården var eid av Opplysningsvesenets fond (OVF).  

Gården fikk forpakter på midten av 1800-tallet. Siste forpakter var Sturla Saur (fra 1973).

Gården sto ubebodd fra 1968 til 1990, da Lidvar Saur fikk konsesjon på å kjøpe gården. Gårdens hovedhus ble i 1968 karakterisert som ubeboelig og driftsbygningen var ikke i forskriftmessig forstand.

Fredet

Tuv gård ble nasjonalt vedtaksfredet den 6. juni 1923 (tinglyst 23. juli 1923) med hjemmel i Bygningsfredningsloven av 1921. 14. mai 1991 ble bygningen vedtaksfredet med hjemmel i kulturminneloven.  

Fredningen omfatter to bygg:

• Hovedbygningen et typisk trønderlån i to etasjer. Søndre del fra 1770 og nordre del fra 1882. Gårdsfasaden har to portaler med høyt profilert overstykke og lav gavl. Hovedportalen flankeres av to smale vinduer. Vinduene har profilerte ramme.
• Det gamle størhuset – kalt konfirmantstua – bygd sist på 1700-tallet, er en to etasjes tømmerbygning. Den har lukket svalgang på vestsiden. Saltaket er skjeft røstet og tekket med flatt trøndertegl. Bygget ble brukt til konfirmantundervisning fram til 1911.

Prester som har bodd på Tuv gård

Prester i Sparbu prestegjeld etter reformasjonene som har bodd på Tuv gård: Erik Arntsen, Jørgen Hansen (1620), Jens Willumsen (1654), Ole Jens Parelius (1670), Claus Olsen Parelius (1701), Peder Hooft (1722–1723), Nils Haar (1723—1732), Caspar Brochmann Withe (1732–1745), Aron Olufsen Normann (1745–1765), Ole Høyer (1765–1782), Henning Junghans Kaurin (1782–1797), Hans Kjeldahl (1797–1818), Andres Wright (1819–1835), Andreas Erlandsen (1836–1860), Hans Nicolai Nilssen (1861–1882) [Siste prest som drev gården selv], Søren Gotfred Böckman (1883–1898), Jakob Gregusson (1898–1920), Knut Eik-Nes (1920–1955) og Rasmus Hårskoll (1956–1968).

Forpaktere

Lornts Petter Nilsen, Mikael Tørris Salberg, Peter Einarsen (1891), Hans Kristian Elden, Ole Severin Jensen Lunnan, Peter Fredriksen Skjerve, Johannes Gilberg (1914–1924), Sten/Fasteraunet (1924–1934), Tormod Akselssen Benum (1934–1939), Leif Gresset (1939–1943), Ole Kvam (1943–1973) og Sturla Saur.

Preste­går­de­nes kulturminneverdi

Prestegårdene var en del av i prestens avlønning, samtidig som presten hadde boplikt der. Prestegården var ofte viktig samlingssted i sognet.

Prestegårdene utgjør viktige kulturminner med røtter i Norges historie. De har oppstått fra kongsgårder og storgårder knyttet til de første kirkene.

Fra 1660 ble prestene statens representanter, og prestegårdene symboliserte statens nærvær. De fungerte som sentre for kunnskap, arbeidsgivere i lokalsamfunnet, og spilte en rolle i bygdenes utvikling. Prestegårdene ble også knyttet til nyvinninger og landbrukspraksis.

Prestegårdene er fortsatt viktige kulturminner som forteller om lokal hverdag og dannelsen av det offentlige Norge. Bygningene, mange fredet, avslører arkitektoniske epoker og er knyttet til historiske hendelser og personer.

Prestegårdene forvaltes av Opplysningsvesenets fond. Gårder som presteboliger etter hvert mindre hensiktsmessig. I 1984 ble det åpnet for salg av prestegårder til private.

Kilder