En person forvalter sakramentene i en religion.
En prest er en mann eller kvinne som har en spesifikk rolle i utføringen av en religions hellige handlinger.
På enkelte språk forbeholdes begrepet for de kirker som vektlegger at presten må være ordinert etter visse regler.
Prester i Den norske kirke
I de Den evangelisk-lutherske kirke kirker har man beholdt presteordinasjonen. Den regnes dog ikke som et sakrament, men som en bekreftelse på at den ordinerte er kvalifisert til å fungere i sitt embete. Prestens rolle er i hovedsak å forvalte sakramentene.
Dersom en prest sier opp sin stilling i Den norske kirke, har vedkommende likevel tittelen prest.
Presterollens utvikling over tid i Norge
Oppgavene og statusen innen kirka har endret seg over tid. Under gis en kort beskrivelse av noen av de kirkeadministrative utviklingstrekkene.
Den norske Kirke var tidligere basert på prestegjeldene. Prestegjeldene utgjorde et prosti, og prosten ble enten valgt blant prostiets sogneprester eller den sogneprest med lengst tjenestetid i prostiet ble automatisk valgt. Det gikk ikke an å søke på prostestillinger.
Prost og sogneprest
På 1970-tallet blir prostefunksjonen ble tillagt et bestemt prostesete, som inngikk i stillingsbeskrivelsen for sognepresten i den menighet som fikk prostefunksjonen. Prostesetet ble gjerne knyttet til sogneprestembetet i den mest sentrale eller den største menigheten i prostiet eller til det kirkested med størst historisk tyngde og betydning. Prosten var imidlertid i tillegg til sin funksjon som prost også sogneprest for sitt sogn.
Sognepresten var tidligere en fremtredende lokal autoritetsperson med myndighet på flere områder enn de kirkelige. Blant annet var han fast medlem av skolestyret og barnevernsnemnd eller vergeråd.
Med den nye Kirkeloven av 1997 ble prosten løst fra sitt sogneprestansvar, og dermed ikke lenger automatisk knyttet til ett bestemt sogn. Biskopen kan imidlertid bestemme at prosten også skal ha en viss menighetstjeneste knyttet til den menighet prostesetet opprinnelig hørte sammen med.
Akademikere fra 1620
Opprettelsen av det moderne presteembetet var en langvarig prosess som tok til etter reformasjonen, og endelig fastsatt etter 1620, da det ble påkrevd med teologisk embetseksamen for å kunne titulere seg som prest. Før dette var prestene ikke nødvendigvis akademisk utdannet.
Presten hadde stor anseelse
Etter hvert fikk prestene en sentral rolle som statlige embetsmenn og med omfattende kontroll- og forvaltningsoppgaver som gikk langt utover de spesifikt kirkelige funksjoner. Slik endret bildet av presten seg, og han ble til en myndig og mektig mann som nøt stor respekt og sosial anseelse. Han bodde i prestegården, som ofte var en av bygdas største gårder, og hadde sitt innkomme fra denne. Noen embeter ble sett på som magre eller fete, alt etter inntektsmulighetene på det enkelte sted. I bymenigheter uten jordvei ble soknepresten avlønnet etter et eget regelverk som innebar at han ble kompensert for «savn av jordvei».
Lønn etter størrelsen på menigheten
På 1950-tallet gikk prestene over til et fast lønnssystem, men fortsatt med en ordning der prestegjeldets rang og folkemengde bestemte lønnsnivå. Menigheter med få innbyggere og store geografiske avstander havnet i laveste lønnsklasse, mens store bymenigheter alltid havnet i øverste lønnsklasse. I dag avlønnes prestene på samme premisser som øvrige offentlige ansatte med lønnsfastsettelse etter kompetanse og ansiennitet.
Sogneprestene kunne tidligere betjene enorme geografiske områder med et stort antall kirker. Gudstjenester i de enkelte kirker kunne da ikke holdes så regelmessig, og for mange mennesker utover i landet ble sognepresten en person de så bare noen ganger i året, og ellers ved de avgjørende livsbegivenheter, som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. I store menigheter ble det vanlig at soknepresten hadde en personellkapellan - en personlig presteassistent - soknepresten selv ansatte for avhjelpe med de tjenester han selv ikke rakk over.
| |||||||||||||||||||||||||||||||
