Grunnsteinen i den kirkelige organisasjonen er soknet.
Den norske kirke, tidligere kjent som «statskirken», er det største trossamfunnet i Norge. Fram til 21. mai 2012 var den Norges offentlige religion.
Historisk bakgrunn
Lutherdommen ble innført i Danmark-Norge ved reformasjonen i 1536–1537. Den evangelisk-lutherske tro ble lovfestet som statsreligion i Norge ved grunnloven av 17. mai 1814, og kirken var underlagt storting og regjering. Etter en grunnlovsendring 21. mai 2012 ble Norge konfesjonsfritt, men Den norske kirke forblir «Norges folkekirke» og støttes av staten, som fastsatt i Grunnloven § 16.
Medlemskap
For å være medlem av Den norske kirke må man være døpt og enten bosatt i Norge eller være norsk statsborger bosatt i utlandet. Medlemmer bosatt i Norge tilhører det soknet (menigheten) som omfatter deres bosted.
Organisasjonsstruktur
Den norske kirke er organisert på flere nivåer med ulike ansvarsområder:
Lokalt nivå
Den ledende biskopen, preses, holder til i Nidaros og representerer Bispemøtet nasjonalt.
Nasjonalt nivå
Spesialorganisering
Samisk kirkeliv og Døvekirken har egne organisatoriske strukturer.
Stillinger og tjenester
Andre vigslede stillinger inkluderer diakoner, kateketer og kantorer.
Gravplassforvaltning
Gravplassforvaltningen er regulert av gravplassloven, med Statsforvalteren som tilsynsmyndighet. Forvaltningen ivaretas lokalt av kirkelig fellesråd i samarbeid med kommunene.
Forholdet til staten
Den norske kirke har en særstilling som Norges folkekirke og mottar støtte fra staten. Stortingets innflytelse på kirkelige saker utøves gjennom lovgivning og bevilgninger. Opplysningsvesenets fond (OVF) forvalter kirkens eiendommer, som blant annet inkluderer prestegårder.
|