Stenkjær fattighus [Kirkegaten mnr. 167]

Stenkjær fattighus: Omsorgshus i 60 år - fra ca. 1865 til 1925 med adresse Kirkegaten mnr 167. (Foto: Ukjent/Foreningen gamle Steinkjer)

Omsorgshus i 60 år.

Omsorgshus. [Stenkjær gamlehjem] Kirkegaten mnr. 167 167 (tilsvarer Ogndalsvegen 22–24 i dag). Eiendommen var i bruk som kommunalt omsorgshus fra februar 1865 til 1925.

Navnet fattighus gikk ut av bruk utover 1910-tallet. Begrepet Stenkjær gamlehjem ble innført i 1912.

En del av Steinkjergården

Huset var opprinnelig en del av Steinkjergården. Da Steinkjer kommune kjøpte Steinkjergården i 1963 ble husene gjenbrukt. Hovedlåna ble delt i tre, og butikkdelen ble Stenkjær fattighus.

Eiendommen Kirkegaten mnr. 167 gikk tapt i 1940 da Steinkjer ble bombet.

Omsorg i 60 år

Huset var en del av fattigvesenet i Steinkjer, som ble etablert på 1860-tallet. I 1925 ble gamlehjemmet flyttet til Svein Jarls gate 23. Fattighuset/gamlehjemmet ble administrert av en rådskone (bestyrerinne).

Fattig-/forsorgsforstandere

Fattigvesenet ble styrt av en kommisjon, ledet av en fattigforstander (forsorgsforstander fra 1925). Forstandere i Steinkjer var: O. Haugseth (-1893), C. A. Bjerkan (1893–1912), Fanejunker Børøsund (1912–1919), Andr. Strand (1920–1933), Sturla Gotaas (1933–1938), Odd Wist (1938–).

Fattigvesenet [nasjonalt]

Fattigvesenet er navnet på tidligere offentlige organ som hadde ansvaret for å ta seg av de fattige i samfunnet. Fra middelalderen var det Kirkens oppgave, men utover på 1700-tallet ble det opprettet fattigkommisjoner i de store byene. Fra 1837 ble ansvaret overført til kommunene slik at det ble opprettet fattigkommisjoner/styrer i alle kommuner.

Fattig – forsorg – sosialhjelp

Forstavelsen «fattig» var en del av offentlig språkbruk til midt på 1900-tallet. Fattigloven ble endret i 1945, og begrepet «forsorg» ble innført. I 1964 ble fattigloven erstattet av lov om sosial omsorg, og begrepet sosialhjelp ble tatt i bruk.

Nød og fornedrelse

De som mottok hjelp fra fattigvesenet, måtte oppfylle kravet om at de ikke var i stand til å ta vare på seg selv. Det ble skilt mellom verdige og uverdige fattige, der de som var selvforskyldt trengende ble definert som uverdige og ikke hadde rett til fattighjelp.

Søknadene til fattigkommisjonen forteller om stor nød og et liv i fornedrelse. Det å være avhengig av støtte fra fattigvesenet ble forbundet med stor skam.

Fram til 1919 var det nedfelt i Grunnloven at de som mottok støtte fra fattigkassen ikke hadde rett til å stemme ved politiske valg (§ 52d).

Kilder