Steinkjergården er den røde tråden i Steinkjers historie fra sagatiden. Gården har hatt viktige funksjoner som fergegård og handelssted. Og ikke minst ga Birgitte Jeger husmennene frihet til å utvikle eget håndverk, noe som ga grunnlag for byen Steinkjer.
Steinkjergården lå på torget, der kirka i Steinkjer ligger i dag. Gården har røtter tilbake til vikingtid og ble revet i 1862/1863. Gården har hatt en viktig rolle som fergegård og handelshus i Steinkjer.
Vikinggård?
Oldfunn forteller at det har bodd folk i Steinkjer-området i over 6.000 år. På Våttåbakken er det funnet rester av en boplass fra steinalderen. I historisk tid er de første kildene vi har å holde oss til sagalitteraturen. Steinkjer nevnes som by, eller handelsplass [kaupang] en gang mellom år 1000 og 1015. Etter slaget på Stiklestad i 1030 var striden om kongemakten avgjort, og Nidaros ble Trøndelags og Norges matsenter både politisk og geistlig. Med det skjer en nedbygging av Steinkjer. I Bergen Rimkrønike fra 1500-tallet heter det: ”Koupanger oc Steinkiær ere allerede forgaadt, mandt kandt neppelig finde huor de haffut staadt”
Fergegård
I middelalderne (fra 1030 til 1537) finnes navnet Steinkjer på gamle kart. Sannsynligvis bare som en gård, men en viktig gård. Viktigheten besto i at Steinkjerelva var et problem for landveisferdselen mellom nord og sør, så når Steinkjer og Steinkjergården ikke forsvant helt skyldes nok dette stedets funksjon som fergested og fergemannsgård
Øde
Etter svartedauden er ”Steinkeriom” registrert som erkebispegods i Aslak Bolts jordebok, og ved reformasjonen (1537) gikk gården over til Kronen. Dette godset ble styrt av lensherren. I lensherrens regnskaper og senere skattemanntall er Steinkjergården nevnt bare av og til. Dette kan skyldes at gården var en slags tjenestemanngårds for fergemannen og dermed fritatt for skatt.
I det 15., 16. og 17. hundreåret var Steinkjer knapt bebodd. Sør for Steinkjerelvas utløp lå Steinkjergården, og på høyden nord for elva lå Egge gård. I tillegg var det noen naust på begge sider av elva. Først på 1600-tallet karakteriseres stedet som øde.
Frie strandsittere
Steinkjergården var viktig for framveksten av Steinkjer. Den 18. september 1668 solgte Kongen Steinkjergården til kapteinløytnant Conratt Martin de Jeger. Jeger var gift med Birgitte Olufsdatter Borthing.
Steinkjergården var en slags pensjonisttilværelse for herr og fru Jeger. Av manntallet i 1700 går det fram at kaptein Jeger bor på gården, men han er 90 år og syk, eller ”reducered” som det står i manntallet. Året etter døde Jeger.
Etter Conratt Martin de Jegers død i 1701 satt enken, Birgitte Jeger, med Steinkjergården. Avgjørende for utviklingen av strandstedet Steinkjer var Birgitte Jegers testamente om husmennenes rettigheter. Her fritar hun husmennene fra arbeidsplikter på gården. Det forandret deres status fra husmenn til frie strandsittere. Dette ga husmennene en mulighet til å utvikle andre inntektsgrunnlag. I sin alderdom hadde hun sikker hatt større hjelp og omsorg av sine husmenn enn av sine etterkommere.
I 1708 flytter fru Jegers datter (fra et tidligere ekteskap) Sabina von Graboe Bie til Steinkjer. Hun var da enke, men tidligere gift med handelsmann Nils Nilsen Bie. Etter brannen i Trondheim 1708 ga hun tydeligvis opp sin tilværelse i Trondheim, og flyttet til Steinkjer. Hun fikk seg en plass under sin mors gård - Steinkjergården - og fortsetter sin handelsvirksomhet som utliggerborger.
Ny æra
I 1723 ble Steinkjergården overtatt av Fredrich Brix, og med det begynner en ny æra for Steinkjer. Brix hadde nemlig arvet et omfattende gods (Ogndalsbruket) i Sparbu og Ogndal etter sin far, og trengte et sted å bo. Det ble Steinkjergården. Han var gift med Elisabeth Tønder. Fredric Brix døde i 1735, og enka ble gift med handelsmann og gruveeier Marcus Sodemann fra Trondheim. Fram til midten av 1700-tallet bygges Steinkjergården opp til en mønstergård, med prektige hus. Marcus Sodemann døde i 1755, og etter det ble det vanskelig for enka å klare ut med gården, og i 1757 selger hun.
Steinkjergården hadde flere eier i årene framover, men stort sett hele tiden har det vært drevet handel i tilknytning til gården. I 1799 fikk P.I. Schaft bevilling til å drive landhandel på Steinkjergården. Den neste eieren, Iver Undsgard, inngikk kontrakt med militæretaten om leie av Sannan i 1836.
Angell urbaniserte
I 1840 blir Steinkjergården kjøpet av Johan Christian Trone Angell. Angell var mannen som festet bort den første tomt til handelsvirksomhet. Dette var første frislippet av Steinkjergårdens eiendoms- og handelshegemoni på Sørsia i Steinkjer. En ny tid var i emning, og det skjedde en gradvis urbanisering av Sørsia utover 1800-tallet.
”Kirkegård”
Steinkjergården ble kjøpt av Steinkjer kommune og revet i 1862/63 for å gi tomt til byens kirke
|