Statlig vegadministrasjon av riks- og fylkesvegene i Nord-Trøndelag (Statens vegvesen). Lokalisert i Byavegen 48 [tidligere Byavegen 21], Heggesenget, i Steinkjer.

Nord-Trøndelag fikk statlig vegvesen (felles statlig og fylkesvis vegadministrasjon) den 30. august 1899 ved tilsetting av vegsjef (amtsingeniør) Jens Astrup Munch.

Vegsjefer i Nord-Trøndelag
Jens Laurits Astrup Munch (1899−1917), Emil Astrup (1917−1919), Ferdinand Lyng (1919−1920), Arne Olai Korsbrekke (1920−1934), Jens Edvard Funder (1934−1943), Johan Anderssen (1943−1954), Helge Skagseth (1955−1965), Johan Kristian Bjørnstad (1965−1978), Knut Andersen (1978−1993), Ingvald Tøndel (1993−2002), Olav Kåre Fuglem (2002−2013) og Magne Steinar Malmo (fra 2013).

Lokalisert i Steinkjer
Statens vegvesen [Statens vegkontor i Nord-Trøndelag] har hatt kontor i Steinkjer siden i 1899. Før 1940 var Vegkontoret på to steder nord for Steinkjerbrua, i de to Norstrømgårdene, på begge sider av Kongens gate.

Under andre verdenskrig var kontoret i Høvdingvegen 10, i Statens Skogskoles bygninger i Eggelia (fra 23.5.1941 til februar 1942). I februar 1942 flytte kontoret til andre etasje i Kongens gate 42 (Nord-Trøndelags Elektrisitetsverks administrasjonsbygg). Her var kontoret fram til februar 1952 (med unntak av perioden 12. februar til 13. august 1945 hvor de ble innkvartert i Hospitset Søndre i Svein Jarls gate 11 i Steinkjer).

I februar 1952 flyttet Statens Vegvesenet inn i Kongens gate 33 (Sparbu og Egge Sparebanks forretningsgård). Den 15. desember 1967 ble det åpnet et felles kontorbygg for etaten på Heggesenget. Arkitekten var Erik Fastvold. Anlegget har blitt utbygd både i 1976, 1984 og 2016 (offisielt åpnet 16. mars 2017).

Statens vegvesen hadde redskapsentral, verksted og garasjer på Guldbergaunet (Ogndalsvegen 61) fra 1930-tallet til 2003. (Fra 1. januar 2003 ble produksjonsvirksomheten i Statens vegvesen skilt ut som et eget aksjeselskap [Mesta]. Mesta solgte anlegget i 2011.)

Statens vegvesen
Statens vegvesen ble stiftet i 1864 er en statlig etat med ansvar for bygging og vedlikehold av riksveger og fylkesveger og tilsyn med kjøretøyer og trafikanter.

Etaten består av Vegdirektoratet, fem regionvegkontorer, som delt inn i distrikter. I hvert distrikt er det et distriktsvegkontor, og landets nesten 100 trafikkstasjonene (tidligere kalt biltilsynet) er underlagt disse. (Biltilsynet ble slått sammen med Statens vegvesen i 1995). Etaten er underlagt Samferdselsdepartementet, men regionvegkontorene er underlagt fylkeskommunene i spørsmål om fylkesveger.

Før 1. januar 2003 var etaten organisert med ett vegkontor i hvert fylke [Statens vegkontor i Nord-Trøndelag]. Produksjonsvirksomheten i Statens vegvesen ble i 2003 skilt ut i det statlige aksjeselskapet Mesta.

Vegadministrativ historie
Opprinnelig lå ansvaret for veger under juristene i Justisdepartementet, inntil Fredrik Stang i 1846 opprettet en stilling som vegassistent under Indredepartementet. Målet var å få mer fagkunnskap, men uten å la ansvaret for vegene flyttes for langt vekk fra de politiske beslutningene i departementet.

Et eget vegdirektorat ble etablert i 1864 som hovedkontor for Statens vegvesen. Vegdirektoratet har siden vært plassert under Arbeidsdepartementet 1885-1944, Trafikkdepartementet 1944-1945 og Samferdselsdepartementet fra 1946.

Fram mot 1824 ble bygging og vedlikehold av Norges veger styrt gjennom en rekke lokale forordninger. Dette ble etter hvert så uoversiktlig at det var nødvendig å lage en ny felles lov for hele landet.

Den nye vegloven av 1824 overførte ansvaret for vegene til Justisdepartementet, og det lokale ansvaret ble pålagt amtmennene. Under amtmennene ble det tilsatt vegmestre. Det praktiske arbeidet ble organisert av veginspektører, lensmenn og rodemestre. Vegloven av 1824 førte til at bygging og vedlikehold av veger kom inn i mer ordnede former.

I 1864 ble Vegdirektoratet opprettet, og på slutten av 1800-tallet anbefales en felles administrasjon av fylkene og statens veger (hovedvegene), noe som forutsetter en lokal (fylkesvis) vegsjef. Fylkestinget i Nord-Trøndelag gikk for denne ordningen i 1899.