Forfatter. [Kristofer Oliver Opdal] Født 19. februar 1878 på Opdal i Beitstad, Steinkjer. Sønn av Anna Paulsdatter Landsem og Sivert Jakobsen. Død 26. desember 1961 i Oppdal.

Utdanning
Elev ved Namdal Folkehøgskole i 1896–1898 og Askov Højskole, Danmark i 1900–1901.

Misforstått modernist med renessanse
Uppdal var produktiv både som lyriker, romanforfatter, kritiker og essayist. Han skrev modernistisk dikt lenge før begrepet var aktuelt. Han ga også ut en lang romanserie om rallarlivet og starten på arbeiderbevegelsen. Han skrev om de store samfunnsendringene først på 1900- tallet. Uppdal ble ikke forstått av sin samtid, og levde store deler av slitt liv i fattigdom.

Lyrikken hans har i nyere tid fått en renessanse. Han framheves som en ypperlig tolker av strømningene på 1920 tallet. Han var en tidlig tolker av det moderne menneskets ensomhet. På den måten er han enestående i norsk diktning.
 

Barndom
Kristofer Uppdal hadde ingen lykkelig barndom. Foreldra gikk konkurs på gården Opdal og starta på nytt i Steinkjer. Faren startet som vognmann, men mora dødde 29 år gammel.  Faren gifta seg snart igjen, men Kristofer fikk et dårlig forhold til stemora.  Han vart sendt ut som gjeter, og opplevde mye vondt.
 
Utdannet  i Ogndal
Som bortsatt gjeter på Langaas i Ogndal kom han til Skei skole like før jul 1887, som Kristofer Langaas. Læreren på Skeiskolen, Ernst Kvarving, tok Kristofer til seg sommeren 1888. Gutten flytta heim til læreren, og ble boende der resten av oppveksten. Her fikk han den første kontakt med bøker. Han vart glad i å lese og fikk lese alt han ville. Han leste store deler av Snorre og Bibelen i 11-årsalderen. Han kalte seg ei tid Kristofer Stenseng.  Etter 5 år på Steinsenget, gikk han ut folkeskolen med gode karakterer i 1893 og vart konfirmert samme høsten.  
 
Fram til strid
I 1896 var han med og stifta UL Ogna i Ogndal og skrev i lagsavisa Hermod. Herfra stammer det første kjente diktet hans «Fram til strid» datert 1. mai 1896. Dette var i den nasjonale frihetstida før 1905, og han valgte tidlig nynorsk, som han mente måtte bli språket i den nye staten Norge. To vintre på Namdal Folkehøgskole i Grong og han fikk styrka troen på nynorsk. Han var tidlig språkbevisst og oppfordret som 20-åring til et sterkere trøndersk innslag i nynorsk.
 
Journalist og anleggsarbeider
I et års tid arbeidde han  i lokalavisa Indtrøndelagen (tidl. Mjølner) i Steinkjer, men dårlig avisøkonomi gjorde at han vart ledig igjen, alternativet ble kroppsarbeid og vegbygging, teglverksarbeid og jernbanebygging gjennom Innherad. I 1907 arbeidet han på Hydroanleggene i Telemark, ved Rjukananlegget 1910–1911, og fikk tillitsverv innen fagbevegelsen. Han var fast bestemt på å bli forfatter, og tok kontakt med kjente diktere for å få vurderinger av det han skrev.

Forfatteren
Uppdal debuterte 1905 med diktsamlingen «Ung sorg» og «Kvæde», fulgt av «Sollaug» (1908). I «Villfuglar» (1909) trådte rallaren fram i Uppdals diktning, og i en 10-binds romanrekke, «Dansen gjenom skuggeheimen», skildret han rallarlivet og arbeiderbevegelsen i Norge. Verket innledes med «Ved Akerselva» (1910), så følger «Dansen gjenom skuggeheimen» (1911), «Trolldom i lufta» (1912), «Bas-Ola Storebas og laget hans» (1913), «Røysingfolket» (1914), «Stigeren» (1919), «Kongen» (1920), «Domkyrkjebyggjaren» (1921), «I skiftet» (1922) og «Herdsla» (1924). Uppdal redegjorde for planen for verket i et forord til det siste bindet, «Herdsla». Han ville skildre hvordan arbeiderklassen ble til, løsrivelsen fra opphavet (bondestanden), proletariseringen og endelig den moderne arbeider og arbeiderbevegelsen. Men han hevdet også at han var ingen proletardikter, at hans siktepunkt først og fremst var mennesket. Handlingen foregår fra slutten av 1890-årene og fram til tiden etter den første verdenskrig.

Kulten
Indre fordypelse og resignasjon finner man i diktsamlingen «Snørim» (1915). I de to essaysamlingene «Uversskyer» (1917) og «Andedrag» (1918) appellerer han til det nasjonale og skriver om religionen som uunnværlig for menneskene. Den store og merkelige diktsyklusen «Kulten» kom i 1947, etterlatte dikt i «Hestane mine» (1963).

Kunstnerlønn
Uppdal hadde kunstnerlønn fra 1939, og er hedret med gatenavn og en byste i Steinkjer.

Livskrise
1925 fikk Uppsal ei krise i livet. Han kjente seg motarbeidet og forfulgt av både arbeiderbevegelsen og målrørsla. Ekteskapet ble oppløst, og barna fikk ikke omsorg. Han ble innlagt på Gaustad sykehus – et opphold som varte i tre år. Etter han ble utskrevet levde han et omflakkende liv – blant annet var han et par år i Steinkjer (1932 til 1934). Han skreiv litt i aviser, men ga ikke ut bøker mellom 1930 og 1939. Livet hans var i ferd med å falle fra hverandre.
 
Oppdal
I 1947 flytta han til gardspensjonatet Klettvollen i Oppdal. Her levde de siste 15 åra av livet. Privat fikk han noen relativt harmoniske år på 1950-talet. Til Steinkjer reiste han aldri etter at han drog derifra for siste gang i 1934.