Riksveger er de hovedferdselsårene som forbinder landsdeler og regioner i Norge, og som ofte også knytter landet til nabolandene. Staten dekker kostnadene til planlegging, bygging, utbedring, vedlikehold og drift av disse vegene, som administreres av Vegdirektoratet.

Forvaltningsreformen 2010

Den 1. januar 2010 trådte en forvaltningsreform i kraft som overførte ansvaret for de fleste riksveger som ikke var stamveger (såkalte "øvrige riksveger") til fylkene, hvor de ble omklassifisert som fylkesveger. Etter reformen var det kun stamvegene som forble riksveger. Begrepet stamveg ble samtidig faset ut, siden det ikke lenger var nødvendig med et skille mellom riksveg og stamveg.

Kategorier av riksveger

Riksveger i Norge deles inn i to kategorier:

• Europaveger: Disse vegene har en E foran vegnummeret, for eksempel E6.
• Andre riksveger: Riksveger uten "E"-betegnelse.

Alle riksveger er asfalterte og merket med grønne skilt med hvit skrift.

Historie

• 1824: Veiloven av 1824 innførte klassifisering av veger som hovedveger og bygdeveger.
• 1925-1928: Prinsippet om statlig ansvar for stamveger (riksveger) ble vedtatt i 1925 og gjennomført i 1928.
• 1931: Systematisk nummerering og standardisering av vegskilt ble introdusert.
• 2010: Forvaltningsreformen skapte dagens riksvegstruktur.

Riksvegenes historiske utvikling har vært avgjørende for Norges moderne transportinfrastruktur.