Riksvegene binder sammen landsdeler og regioner og knytter Norge til utlandet. Statens vegvesen har ansvar for planlegging, utbygging, drift og vedlikehold på vegne av staten.

Dagens system

Riksvegene er en del av det offentlige vegnettet, sammen med fylkesveger og kommunale veger. Etter forvaltningsreformen i 2010 ble riksvegnettet betydelig redusert, og består i dag av de viktigste nasjonale vegforbindelsene.

Riksvegene er gjennomgående skiltet med grønne skilt og hvit skrift.

Kategorier av riksveger

Riksvegene deles i to hovedkategorier:

• Europaveger: Internasjonale hovedveger som inngår i det europeiske vegnettet. De har betegnelsen «E» foran vegnummeret, for eksempel E6.
• Øvrige riksveger: Nasjonale hovedveger uten europavegstatus. Disse har riksvegnummer uten «E».

Forvaltningsreformen i 2010

Fra 1. januar 2010 ble ansvaret for store deler av det tidligere riksvegnettet overført til fylkeskommunene. Veger som ikke hadde nasjonal hovedfunksjon, ble omklassifisert til fylkesveger.

Før 2010 ble det skilt mellom riksveger og stamveger, der stamvegene var de viktigste delene av riksvegnettet. Etter reformen ble dette skillet opphevet, og begrepet stamveg gikk ut av bruk.

Historisk utvikling

Utviklingen av riksvegene henger tett sammen med framveksten av et nasjonalt transportsystem:

• 1824: Veiloven innførte et skille mellom hovedveger og bygdeveger.
• 1928 (vedtak 1925): Staten overtok ansvaret for de viktigste vegene, som fikk betegnelsen riksveger.
• 1931: Innføring av systematisk vegnummerering og standardiserte vegskilt.
• 2010: Forvaltningsreformen etablerte dagens struktur for riksvegnettet.

Dagens betydning

Riksvegene er avgjørende for nasjonal transport, næringsliv og mobilitet, og utgjør ryggraden i det norske vegsystemet.