Offisielle adresser

I et moderne samfunn er en egen adresse viktig.

Den offisielle adressen er en beliggenhetsadresse som, kombinert med skilting og kartfesting, skal identifisere de enkelte adresseenheter. Reglene om adresser er hjemlet i matrikkeloven, og eiendomsregistrering (matrikulering), boligadresser og bostedsidentifisering er tre sider av samme sak.

To adressesystem

I Norge har vi i dag to adressesystem, veg-/gateadresser og matrikkeladresser. En vegadresse inneholder vegnavn og husnummer, for eksempel Fjellveien 6. Matrikkeladressen er en tallrekke sammensatt av eiendommens gårds- og bruksnummer og eventuelt festenummer og undernummer. Denne "talladressen" kan eksempelvis se slik ut: 12/158/5-8.

Adresser og skilt skal sørge for at alle på en lett og forståelig måte kan identifisere og finne fram til bygninger, boliger og andre objekter eller steder som det er viktig å finne fram til.

Adressenavn (gate-/vegnavn) i mellomalderen

Offentlig navnsetting av gater og veger var ukjent i eldre tid. Magnus Lagabøtes bylov fra 1276 hadde bestemmelser om hvor breie gatene skulle være, men sa ikke noe om navnebruken. Gatenavnene og adressenavnene vokste fram av seg selv så å si, på linje med andre stedsnavn.

Kommunale navnsetting

Den kommunale navnsettingen av gater og veger kom opp i første halvdel av 1800-tallet. Bergen var en av byene som var tidligst ute med egen navnekomité (1822).

Fram til 1977 manglet sentrale retningslinjer for adressering. Dette førte bl.a. til at det ble utviklet forskjellig, og til dels lite hensiktsmessig, praksis i kommunene. Med iverksetting av delingsloven i 1980 ble kommunen definert til å være adressemyndighet. Etter hvert kom også sentrale veiledere for adressering.

I perioden 1996 til 1997 ble adresseprosjektet gjennomført. Alle adresser ble koordinatfestet og påført knytninger grunneiendom og bygning.

Boligadresseprosjektet ble gjennomført i 2000 til 2002 hvor målet var at alle boliger i Norge skulle få en egen adresse. Samtidig ble det innført et felles bolignummer i Det sentrale folkeregister (DSF).  På denne måten etableres det en forbindelse mellom bolig og person.

Kilder