Den første sjefen for Hærens flyvåpens «jageving», og i 1939 sjef for Flyskolen på Kjeller. En av få fagmilitære som kritiserte norsk militær innsats i 1940 og norsk NATO-medlemskap.
Offiser og forfatter. [Harald Andersen, Harald N. Andersen, Harald Normann Andersen] (Endret navn til Normann i 1921.) Født 15. februar 1893, Steinkjer. Sønn av redaktør Fridtjof Andersen (1864−1927) og Ida Pauline Normann (f. 1858). Gift 1920 med Johanne Louise («Mosse») Meinich (1.9.1898−15.5.1974), datter av amtmann Jørgen Herman Meinich (1868−1948) og Jarngerd Marie Johnsson (1875−1915). Død 13. juni 1978, Askim, Østfold. Begravd i Hobøl, Østfold.
Normann vokste opp i Steinkjer. Noen av de første flyfotografiene av Steinkjer er tatt av Harald Andersen/Harald Normann.
Utdanning
Eksamen artium på Hamar 1912. Krigsskolens nederste avdeling 1913−1914 og Krigsskolens øverste avdeling 1917. Våren 1920 gikk Normann ut som beste elev ved Hærens flyskole på Kjeller. 1927 tok han eksamen ved Den militære Høyskole. Han var en av de første nordmenn med instrumentflybevis og fikk prøvefly moderne jager- og bombefly.
Arbeidserfaring
Tjenestegjorde som løytnant i Festningsartilleriet i Kristiansand og Vardø, før han 1918 søkte seg over i kavaleriet. Flyinstruktør ved Hærens flyskole fra 1920 og ansvarlig for Hærens flyspeiderutdannelse. I 1930 ble han kaptein i flyvåpenet og 1932 rittmester i kavaleriet. I 1936 ble han den første sjefen for Hærens flyvåpens «jageving», og 1938 hentet han Hærens første tomotors bombefly hjem fra Italia. 1. juli 1939 overtok Normann som sjef for Flyskolen på Kjeller. Han var en av landets mest erfarne flygere med rundt 4000 flytimer.
I april 1940 forsøkte han å evakuere flyskolen, noe som bare delvis lyktes. Ble arrestert på anmodning fra Hærens overkommando for å ha gitt evakueringsordren; man mistenkte at han stod i ledtog med Quisling og/eller tyskerne. Etter ti dager i fengsel ble han satt fri og ledet deretter en mindre infanteriavdeling i Sør-Trøndelag til Sør-Norge ble oppgitt.
Normann rømte til Stockholm og ledet der en gruppe på 15 flyktninger som reiste til det frie Nord-Norge via Finland i slutten av mai 1940. Her ble han den første sjef på Banak flyplass, hvor britiske bombefly skulle baseres.
Han arbeid i Innenriksdepartementet da de militære stillingene ble inndratt under andre verdenskrig. Da kontoret hans ble nedlagt, tok han seg arbeid som proviantforvalter ved Glomfjordanlegget.
Han ble arrestert av tyskerne 16. august 1943, og satt i tysk fangenskap i til andre verdenskrigs slutt (1945).
Etter krigens slutt ble han suspendert mens han ble etterforsket for landssvik, offisielt for å ha søkt medlemskap i NS 1940- og uoffisielt for «å ha visst om» tyskernes aksjon da han som eneste offiser brakte sin avdeling i sikkerhet før angrepet. I 1949 fikk han avskjed «i unåde». Rapporten fra Den Militære Undersøkelseskommisjonen av 1946 frikjente Normann, men denne ble holdt hemmelig i flere tiår etter krigen, og det tok ham derfor mange års kamp å få vedtaket endret til avskjed «i nåde». Det skjedde 1975.
Sine siste år tilbrakte Normann som småbruker i Hobøl.
Forfatter
I årene 1927-1934 skrev Normann en rekke fagartikler i Norsk Militært Tidsskrift. I en betenkning til Hærens flyvåpen tok han 1928 til orde for sammenslåing av Hærens og Marinens flyvåpen, noe som først skjedde 1944.
Han skrev flere bøker og pamfletter som var kritiske til Norges militære ledelse i 1940 og deres «felttog», som var basert på håpet om alliert hjelp heller enn egne krefter. Spesielt i boken Vollgraven fra 1955 koblet han denne erfaringen til det han mente var en meningsløs begrunnelse for norsk medlemskap i NATO - håpet om «alliert hjelp».
Bøker
|