Å bli minnet på gamle forsnakkelser er både nostalgisk og ettertenksomt.

Elektroniske snakkekanaler – sosiale medier – Facebook – har mange sider. Nylig hadde jeg en trivelig samtale med en tidligere student.

- Jeg husker da du, på nittitallet en gang, sa…, var starten.

Oi sann! Med bortimot 10000 timer med offentlige forelesninger han man sikkert sagt mye dum, rart og kanskje det som verre er.

- … noe om negerarbeid, mens det satt en mørkhudet student i salen.

Det husker jeg også. Jeg har brukt episoden som eksempel på uprofesjonalitet mange ganger. Da det skjedde var det et keitete forsøk på å alminneliggjøre noe av datamaskinens egenskaper.

Best erindrer jeg at tilhørerne reagerte på noe – og at jeg febrilsk snakka, samtidig som jeg inne i hodet mitt forsøkte å rulle tilbake og finne ut hva som hadde skjedd og hva jeg hadde sagt.

Jeg husker også at jeg snakket med den potensielt forulempede etterpå – og at jeg laget et radioprogram om situasjonen på Dampradioen – den gang nærradio var nytt og spennende.

Men dette var første gang noen har minnet meg på hendelsen. Jeg vedkjenner meg blemma. Og det ergrer meg ennå. Jeg stiller det kravet til meg selv som profesjonell – ja, man er det når man er ansatt som fagperson og lærer ved en høgskole – at man kan rollen. Det innebærer blant annet å kunne bruke det pedagogiske og underholdningsmessige repertoaret uten å overskride folkeskikk, og andre etiske og lovlige grenser.

Episoden gir også et interessant perspektiv på det å være lærer. Faglighet er kanskje ikke det vesentligste. Kunnskap er (kun) en hygienefaktor - noe som er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Det du er og gjør er kanskje det som gir den viktigste læringsstøtten.

Ofte er det de små, hverdagslige og merkeligste tildragelsene som huskes og brukes, enten de er positivte eller negativte.

---

Steinkjerleksikonet.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som strider i mot våre kommentarregler.