Høytstående rang i middelalderens norske samfunn, knyttet til kongens hird.
En lendmann var en person som hadde fått tildelt land av kongen som del av sin posisjon i samfunnet. Begrepet kommer fra norrønt lendrmaðr, som betyr "mann som har fått land." Lendmenn tilhørte den øverste rangklassen i hirden, kongens personlige følge og administrative støtteapparat.
Historisk rolle
Lendmennene spilte en sentral rolle i middelalderens norske samfunn som både politiske rådgivere og militære ledere. Deres posisjon var ikke bare en ærestittel, men også en praktisk rolle i kongens administrasjon. De hadde ansvar for å styre og forsvare de områdene de fikk tildelt, og for å opprettholde kongens autoritet lokalt.
Rang og privilegier
Som den høyeste rangen i hirden hadde lendmenn:
Deres posisjon gjorde dem til sentrale maktpersoner i riket, og de var ofte en del av kongens råd.
Betydning i maktstrukturen
Lendmennene var viktige i kongens maktkonsolidering, spesielt i en tid preget av lokale maktstrukturer og rivalisering mellom stormenn. De fungerte som kongens representanter i regionene, og deres lojalitet var avgjørende for kongens evne til å styre effektivt.
Lendmannsrollen forsvant gradvis med endringer i statsstrukturen og innføringen av mer sentralisert makt i senmiddelalderen.
| |||||||||||||||||||||||
