Kongevegene var de første kjørevegene og markerte overgangen fra stier og rideveger til veger tilpasset hest og vogn.

Bakgrunn

Før utbyggingen av kongevegene besto ferdselsårene i hovedsak av stier, rideveger og kløvveger. I krevende terreng ble disse forsterket med enkle tiltak som ris, kavlebruer og steinlegging. Selv om enkelte veger var underlagt vedlikeholdsplikt allerede i middelalderen, var de i liten grad egnet for hjuldoninger.

Utbygging på 1700-tallet

Behovet for bedre framkommelighet økte utover 1700-tallet, blant annet som følge av postvesenet og militære hensyn. Fra 1790-årene ble det derfor satt i gang systematisk utbygging av kjøreveger.

Kongevegene tok ofte utgangspunkt i eldre traseer, men ble utvidet og forsterket for å tåle økt trafikk. Et kjent eksempel er Den bergenske kongevei over Filefjell, åpnet i 1793, som regnes blant de første kjørevegene i Norge.

Overgang til nytt vegsystem

Med veiloven av 1824 ble det innført en ny og mer enhetlig organisering av vegvesenet. Betegnelsen kongeveg gikk ut av offisiell bruk og ble erstattet av hovedveg som ny klassifisering av de viktigste vegene.

Betydning

Kongevegene representerer starten på det moderne vegnettet i Norge og la grunnlaget for senere utbygging og klassifisering av veger.