Kongevegene var de første kjørbare vegene i Norge, og ble anlagt på slutten av 1700-tallet.
Kongeveger var de første hovedferdselsårene i Norge som kunne brukes av hjuldoninger som hest og vogn. Begrepet ble brukt fra 1770-tallet frem til 1824, da det ble erstattet av betegnelsen hovedveg. Disse vegene markerer overgangen fra stier og rideveger til kjøreveger som var tilpasset både transport og kommunikasjon.
Allmenn veghistorie
I tidlige tider hadde Norge få veger som krevde omfattende anleggsarbeid. De fleste ferdselsveger utviklet seg naturlig gjennom bruk som stier, rideveger og kløvveger. På vanskelige steder som myrer og sump ble vegene forsterket med ris, kavlebruer eller stein. For å unngå elver og vann ble vegene ofte lagt langs høydedrag.
Fra middelalderen ble enkelte veger klassifisert som hovedveger, og det var lovpålagt å vedlikeholde dem. Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 var den første som regulerte bygging og vedlikehold av veger. Bøndene langs vegen hadde ansvaret for vedlikeholdet, som skulle utføres to ganger årlig – vår og høst.
Enkle vedlikeholdsregler:
Manglende vedlikehold kunne medføre bøter, typisk på to shilling.
Pilegrimsveger
Under katolisismen var pilegrimsvandring en viktig del av religiøst liv, og pilegrimer reiste til kirker med helgenrelikvier. Nidaros, med Olavsskrinet, var det største pilegrimsmålet i Norge.
De gamle ferdselsvegene, ofte kalt tjodveger, fungerte som pilegrimsveger. Langs disse vegene fantes det vertshus, herberger og sælehus – enkle overnattingssteder. Tradisjonene forteller også om andaktssteder, kapeller og hellige kilder langs pilegrimsrutene.
Kongeveger og kongens reiser
Kongeveger ble opprettet for å sikre fremkommeligheten for kongen og hans følge. Disse vegene fulgte ofte eksisterende ferdselsårer, men ble oppgradert for å tåle hjuldoninger.
Postvesenet, etablert i 1647, førte til ytterligere krav til vegstandard. På slutten av 1700-tallet ble mange rideveger oppgradert til kjøreveger, og kongevegene ble sentrale for post- og varetransport. Det lå også militære hensyn bak utbyggingen av bedre veger.
Felles veglov i 1824
Før 1824 var vegbygging og vedlikehold styrt av lokale forordninger, noe som førte til stor variasjon. Vegloven av 1824 samlet dette i én felles lov for hele landet. Ansvar for vegene ble overført til Justisdepartementet, og det ble etablert fylkesvise vegmestre under fylkesmennenes ledelse.
Bilveger og modernisering
Den første bilen kom til Norge i 1896, men vegnettet var tilpasset hest og kjerre, ikke biler. Dette skapte utfordringer:
På 1950- og 60-tallet økte biltrafikken kraftig. Dette førte til ytterligere krav om bæreevne, kapasitet og sikkerhet. Vegene måtte få en mer robust konstruksjon for å håndtere moderne biltrafikk.
Kongevegene markerer starten på den moderne norske vegutbyggingen og er et viktig kapittel i landets infrastrukturhistorie.
| |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
