Kongeveger
Kongevegene var de første kjørbare vegene i Norge, og ble anlagt på slutten av 1700-tallet.
Kongeveger var betegnelser på hovedferdselsårene gjennom landet.
Begrepet Kongeveg ble brukt fra 1770-tallet og fram til 1824, da ble begrepet endret til hovedveg. Kongevegene markerer starten på kjørevegene - veger for hjuldoning.
Litt allmenn veghistorieI tidligste tider hadde ikke våre forfedre mange veger som krevde anleggsarbeid. Etter bruken grodde det fram stier, rideveger og kløvveger mellom steder folk ferdes. Der hvor de var myr og sumpig terreng ble vegen forsterket med rislegging, kavlebruer eller steinbruer. Vegleiene ble gjerne lagt til høydedrag for å unngå elver og vatn, og anlegg av bruer og ferjesteder.
Enkelte veger ble etter hvert hovedveger, med krav til framkommelighet. Staten har siden Magnus Lagabøters landslov i 1274 gitt lover, regler og retningslinjer for bygging og vedlikehold av veger. Det var bøndene langs vegen som var pålagt å holde vegen i stand. Den veglengde som bøndene hadde plikt på å holde ved like, var avhengig av gårdens størrelse.
Det var noen få, enkle regler for vegvedlikeholdet:
- vegene skulle ligge slik de har ligget fra gammel tid
- vegen skulle være så bred at en rytter kan ri fram uten at spydet rører ved busker og trær – det ville si seks til åtte alen (ca. fire meter).
Hvis vegen var for smal, måtte den som var ansvarlig for strekningen ut med to shilling i bot. Vedlikeholdet skulle foregå to ganger i året, om våren og om høsten.
PilsgrimvegerUnder katolisismen tok folk seg fram til kirker med relikvier etter helgener. Nidaros med Olavsskrinet var det fremste av de norske pilegrimsstedene, og det mest besøkte her i landet. Pilegrimsvandringen varte helt fram til reformasjonen i 1537, da katolisismen ble avskaffet i Norge.
I dag kan vi ikke alltid si nøyaktig hvor middelalderens pilegrimer vandret. Vegene de fulgte var datidens ferdselsveger, de såkalte tjodvegene. Langs vegen fantes vertshus og herberger. De eldste overnattingsstedene var de enkle selvbetjente sælehusene. Tradisjonen forteller også om andaktkors, pilegrimskapeller og hellige kilder langs vegen.
KongevegerKongen måtte fram, og vegene måtte utbedres slik at både kongen og hans folk kunne komme seg dit de måtte ønske. Kongevegene fulgte de opprinnelige ferdselsvegene. Da postvesenet ble opprettet i Norge i 1647, ble det etter hvert stilt større krav til vegstandard.
Mot slutten av 1700-tallet begynte man å oppgradere ridevegene til kjøreveger og farbar for hjuldoninger (hest og vogn). Post- og varetransport hadde økt, men det lå også militære grunner bak satsingen på veg.
Begrepet Kongeveg ble brukt fra slutten av 1700-tallet og fram til 1824, da ble navnet endret til hovedveg.
Felles veglovFram mot 1824 ble bygging og vedlikehold av Norges veger styrt gjennom en rekke lokale forordninger. Dette ble etter hvert så uoversiktlig at det var nødvendig å lage en ny felles lov for hele landet. Den nye vegloven av 1824 overførte ansvaret for vegene til Justisdepartementet, og det lokale ansvaret ble pålagt fylkesmennene og det ble opprettet vegmestre.
BilvegerDen første bilen ble importert til Norge i 1896. Men vegnettet var beregnet for hest og kjerre, og lite egnet til bilkjøring. Overgangen fra hestekjøretøy til bil skapte utfordringer for vegnettet. Bredden på hovedvegene måtte økes. Svært mange bruer måtte bygges om, dels fordi de var for smale, men mest fordi de var for svake for biltrafikk.
Fram til 1960 var det å komme fram det viktigste. I løpet av 1950- og 60-årene økte biltrafikken mye og det ytterligere skapte utfordringer når det gjaldt bæreevne, kapasitet, sikkerhet og slitasje - og det ble nødvendig med en mer solid vegkonstruksjon.
Kilder
- Relaterte bilder
- Relaterte artikler
Har du tilføyelser, korrigeringer, bilder eller andre kommentarer:
send gjerne en melding til
redaksjonen.