Vegbetegnelse brukt fra 1790-årene fram til 1824.
Kongevegene var de første kjørevegene i Norge, anlagt fra slutten av 1700-tallet. De markerte overgangen fra stier og rideveger til kjøreveger som kunne brukes av hest og vogn. Begrepet ble brukt fra 1790-årene fram til 1824, da betegnelsen hovedveg overtok.
Betegnelsen kongeveg brukes om Den bergenske kongevei over Filefjell, som ble åpnet i 1793 — en av de første kjøreveiene i Norge som ble referert til med dette navnet.
Bakgrunn
Før kongevegene besto ferdselsårene i Norge hovedsakelig av stier, rideveger og kløvveger. På vanskelig terreng ble de forsterket med ris, kavlebruer eller stein. Gjennom middelalderen var enkelte veger lovpålagt å vedlikeholde, men de var fortsatt ikke kjørbare med hjuldoninger.
Utviklingen av kongeveger
Behovet for bedre framkommelighet økte på 1700-tallet, særlig med postvesenet (etablert i 1647) og militære hensyn. Fra slutten av 1700-tallet ble derfor ride- og postveger utbedret til kjøreveger. Kongevegene fulgte ofte eksisterende traseer, men ble bygd bredere og mer solide for å tåle hjultrafikk.
Veglov og organisering
I 1824 ble betegnelsen «kongeveg» avskaffet gjennom den nye vegloven, som samlet de mange lokale ordningene i en felles lov for hele landet. Ansvaret ble lagt til Justisdepartementet, og det ble opprettet fylkesvise vegmestre under fylkesmennene. Fra da av ble hovedveg det offisielle navnet.
| |||||||||||||||||||||||
