Betegnelse på lokale offentlig styringsenhet.
En kommune er en lokal offentlig styringsenhet, geografisk avgrenset og politisk og administrativt organisert som en del av det norske styringssystemet. Kommunene utfører en rekke oppgaver på vegne av staten, men fungerer også som selvstendige styringsorganer med en viss politisk og administrativ selvstendighet.
Etablert med formannskapslovene (1837)
Det kommunale selvstyret i Norge har røtter i liberalismens fremvekst på 1800-tallet. Gjennom vedtak av formannskapslovene i 1837 ble det innført kommunalt selvstyre i både byer og landdistrikter. Fra 1863 ble formannskapsdistriktene i landdistriktene kalt herreder.
Gradvis utvisking av by-land-skillet
I begynnelsen var det et tydelig skille mellom herreds- og bykommuner, men dette har gradvis blitt visket ut.
Kommunens funksjoner
Kommunene har ansvar for en rekke samfunnsoppgaver, blant annet:
Fylkeskommune
Fylkeskommunen ble etablert som en egen folkevalgt forvaltningsenhet på regionalt nivå i 1976. Denne enheten har ansvar for videregående opplæring, samferdsel, kulturtiltak og regional planlegging.
Storkommune
En storkommune oppstår når flere kommuner slås sammen til én. Begrepet brukes ofte i starten av sammenslåingsprosessen, spesielt hvis et av de tidligere kommunenavnene gjenbrukes for den nye kommunen. Dette markerer overgangen fra de tidligere kommunene til en større, sammenslått enhet.
Betydning av kommuner i Norge
Kommunene er grunnpilaren i det norske demokratiet og lokalforvaltningen, der folkevalgte organer som kommunestyret har en sentral rolle i å ivareta innbyggernes behov og prioritere lokale ressurser.
|