Det er morsomt å gjenoppdage ord jeg ikke visste jeg hadde glemt.

Ord blir borte. Uten at man egentlig merker det. Plutselig kan jeg finne ord det er lenge siden jeg har hørt, og enda lengre siden jeg har brukt. Det er utrolig morsom å gjenoppdage ord jeg knapt visste jeg hadde et forhold til.

Obsternasig, kanalje, lasaron, rabagast, fyrabend, habitt, skilderi, spetakkel, probere, traktement, avsindig, balstyrig, dupere, farang, fattes, harang, liddelig, maroder, piskadausen, skaberakk og ueffen har alle en viss kjent klang i mine ører.

Slike ord kan være vanskelig å oversette presist. Men ofte er den intuitive oppfatningen av dem rett.

Mange av dem er aparte ord som jeg husker far og bestefar brukte, og som jeg trodde var gammel dialekt. Bestefar var forresten fæl til å grassere – altså herje – med oss barna. Mest fascinerende er det å oppdage at ordene har en lang historie som gode og velbrukte begrep i det norske normerte skriftspråket.

Gesvint – uttales jesvint – er et sånt ord, som jeg er veldig glad i. Kanskje burde det i dag ha vært skrevet yessvint.

Det var mange interessant reaksjoner jeg fikk da jeg mente at sørvistorget burde preges av en gesvint og ekspeditt holdning. Også redaktøren av nettavisen forskning.no måtte ty til ordboka da hun ble konfrontert med ordet gesvint.

Astrid Skår har samlet utrydningstruede ord i et par bøker. Det er både fornøyelig og inspirerende å lese de bøkene. Må vel ta i bruk de utrydningstruede ordene oftere.

Fra siste nummer av Statsspråk (nr 1-2010) ser jeg også at mange dagligdagse talemåter har opphav i Bibelen: Hokus, pokus, filiokus; ramaskrik; sareptakrukker og syndebukker. Vet du forresten at hvert jubelår kommer etter sju sabbatsår: altså hvert femtiende år?

Ble nesten et slags kanaanspråk dette.

---

Steinkjerleksikonet.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som strider i mot våre kommentarregler.