Søndag var mimrestund. Boka «Bergtatt i Risehola» ble et litterært flashback, et minne om onkel – og en avdød kompis.

Søndag kveld hadde jeg et gjenmøte med min første litterære opplevelse: boka «Bergtatt i Risehola».

For nesten et halvt århundre siden fikk jeg min første bok. Jeg var på overnattingsbesøk, kanskje ferie for alt jeg vet, hos tante og onkel. Og onkel, som var lærer, hadde kjøpt bok til meg. Men best av alt: han leste den for meg og søskenbarnet mitt før vi la oss om kveldene. Egentlig husket jeg ikke så mye av innholdet, men jeg husket boka og bildet på forsiden.

Jeg har vel strengt tatt ikke lest den boka selv: har aldri vært noen lystleser. Men for noen titalls år siden etterspurte jeg boka, og lette litt på mørkloftet. Men borte var den.

For to år siden, på Foreningen gamle Steinkjers bruktboksalg, dukka den plutselig opp. Et gledelig gjensyn. Jeg bladde opp en tikrone sporenstreks. Boka har ligget på nattbordet siden da. Fra før av vet jeg at å lese på nytt tidligere bokperler kan være litt ymse. Så jeg har vegret meg litt …

Søndag leste jeg boka – 120 små gulnede sider – med relativt små bokstaver. At det skjedde søndag har sikkert med at det var bruktboksalg i helga igjen, og det ga assosiasjoner.

Fortellingen holder på mange måter mål den. Men den er selvsagt preget av tidskoloritten. Boka handler om ni år gamle Ola som er gjeter, og som blir sperret inne i ei steinhule, sammen med geitene Gråkoll, Kvitøyre og killingen, etter et steinras. Om huden Vipp som finner Ola, og de dramatiske døgnene han er innesperret. Her er kvinner som gråter og menn som er tøffe. Og alt går selvsagt veldig bra til slutt. Jeg snufsa litt ekstra da den svensksnakkende skytterbasen ropte hurra for Vipp som fant Ola.

Boka er utgitt i 1956. Forfatter er Bjørn Rongen. Ukjent for meg. Men et raskt søk på Internett forteller at Rongen var en etablert forfatter - og at «Bergtatt i Risehola» var hans barnebokdebut. Dramatisert er den også i Lørdagsbarnetimen.

Og så lærte jeg noe: En «rise» er et bergtroll eller en jotun, som selvsagt er forklaringen på navnet Risehola.

Kuriøst er det også at det sannsynligvis er en skrivefeil på framsida av boka. Der står det Rishola, mens det både på tittelbladet og i resten av boka er brukt Risehola.


På innsiden av omslaget står navnet til forrige eier. En avdød kompis. Ei litt annerledes minnebok dette. Boka har fått plass i bokhylla!

---

Steinkjerleksikonet.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som strider i mot våre kommentarregler.