Vi hadde vårt første kjøreoppdrag for Egge museum i dag, hestene og jeg, på museumsdagen. Da museet åpnet sto oppdragsgiveren og omtrent hele Egge historielag og stirret skeptisk på ”villhesten” jeg hadde satt ut på museumsjordet:

- Skal du ha barneridning på DEN DER??

Det er ikke bare-bare å skulle kjøre hest og vogn på museets åpne dag, omgitt av både dampmaskiner, veteranbiler, barnevogner og ikke minst eksperter som selv har kjørt hest både på vegen og i åkeren i yngre år. Jeg var mildt sagt smånervøs for om det vi hadde å tilby kunne være bra nok.

Vi stilte med to hester, og laget fin innhegning på jordet ved bygdetunet. Der skulle den hesten som hadde pause få hvile seg og spise gress. Men i det jeg kjørte den første runden med gammelmerra, brøt helvetet løs. Juniorhesten, som sto igjen alene i trøa, fikk nemlig et akutt anfall av separasjonsangst og løp rett og slett tulling rundt og rundt. Som om ikke det var nok, så hylte han høyt og hjerteskjærende også!

Merra spankulerte helt perfekt og rolig med kjøkkentrilla full av unger, men ved trøa hadde det samlet seg en betenkt liten flokk av eldre historielagsmedlemmer som betraktet den hylende og hoppende ”villhesten” min.

- Hva er det med den, hvorfor har du tatt med den der som er så vill, spurte en av dem, og han så slettes ikke beroliget ut da jeg fortalte at det var den hesten vi skulle bruke til barneridning!

Jeg forsøkte å forklare at hesten ville roe seg snart, at den bare ikke likte å være alene, at det er stor forskjell på hesters oppførsel når de er løse og når en rir eller kjører dem, men det hjalp ikke på skepsisen. Forståelig, på en måte. Ikke kjente karene meg, og det finnes mye rart i hesteverdenen, ikke hadde de sett hesten før og de visste bedre enn de fleste hvor mye styrke og kraft det er i en hest på 500 kilo.

Men jeg ble nervøs. For nå ville hvert eneste lille feiltrinn fra hestens side bli tilskrevet min ansvarsløse oppførsel, som hadde tatt med en villhest til museet! Heldigvis ble junior snart lei av å løpe rundt, og nøyde seg med et lite velkomstknegg hver gang merra kom tilbake med vogna.

Og da vi hentet unghesten ut av gjerdet og satte salen på, var han snill og rolig som et lam akkurat som jeg hadde regnet med. Jeg er jo litt stolt av hestene mine, og mange hadde hyggelige komplimenter til dem i løpet av dagen. Men de er ikke så egnet til barneridning – kaldblodsene mine er rett og slett for store for mange småtasser.

Flere ivrige unger ombestemte seg i det de sto ved siden av hesten med hjelmen på, og ei lita jente nekta sågar å la seg løfte opp på Balder fordi han var svart og ikke rosa! Da var det bedre å kjøre vogn, selv om den heller ikke hadde korrekt farge.

Det gikk bra hele vegen, med både hester, vogn og passasjerer. Undervegs fikk jeg mang en koselig hesteprat, og jeg fikk en forespørsel om å stille med hest for å prøve, demonstrere og filme et spesielt staselig seletøy som museet har. Det var rett og slett en kjempekoselig dag, og jeg håper det blir flere. Museet har låven full av flotte vogner, jeg har to veltemte kjørehester, er ikke det en god kombinasjon, da?

---

Steinkjerleksikonet.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som strider i mot våre kommentarregler.