Endelig – etter fjorten-femten isfrie år så legger Beitstadfjorden is igjen! Is på fjorden er såpass sjelden at jeg som bor nede i fjæresteinene synes det er skikkelig eksotisk. Nå lurer jeg på om jeg skal våge meg utpå…

Beitstadfjorden er liksom min. Jeg har vokst opp ved den, rodd på den, bada i deg og segla på den. To ganger tidligere i livet mitt kan jeg huske at jeg også har gått på ski der, eller brukt spark eller skøyter. Nå ligger det ei uendelig stor, kvit flate foran meg igjen. Loaskjæret, ”den siste utpost” av eiendommen min, er snart tilgjengelig til fots – men skal jeg ta sjansen på at isen bærer?

Min første erindring om fjordisen var mens jeg gikk på skolen. Mer nøyaktig kan jeg ikke tidfeste det, men jeg var ung og bekymringsløs nok til å bruke hver eneste kveld og fridag i vill fart med sparkstøtting på blank, tjukk stålis. Målet var ofte isfiskehullene ute ved støtta på Loagrunna, der tålmodige karer satt dag ut og dag inn og røyket og dro torsk. Torskehodene, som var imponerende store, lå igjen på isen og var godt egna som curlingsteiner!!

Siden la det seg is fem-seks år seinere også, med snø på som var godt egna til skiturer. Å gå på ski på fjorden er spesielt, å skøyte ut til Gluggen for å ta en pause med kakao og appelsin er helt absurd og veldig kult! Mormor tok en av sine aller siste skiturer den vinteren, på fjordisen og godt hjulpet av trekk fra en stor vorstehhund som jeg hadde på den tida. Gode minner…

Den mest dramatiske opplevelsen min med fjordisen skjedde imidlertid et år det IKKE la seg is på hele fjorden. Bukta jeg bor ved hadde imidlertid lagt is, og kanten gikk omtrent fra båtstøa vår og ut til Loaskjæret. Igjen var det en stor vorstehhund involvert, nærmere bestemt min kjørehund Ernst som fikk lov å løpe fritt ei formiddagsstund en lørdag i februar.

Pappa og jeg drev og monterte på oss verneutstyr for å dra i tømmerskogen. Plutselig får jeg se hunden i fullt firsprang utover isen – hakk i hæl på et lite, merkelig og langsmalt dyr som tydeligvis løper for livet!

I noen grusomme sekunder ser vi dyret og bikkja nærme seg kanten på isen, oteren hiver seg uti, Ernst setter på alle bremser han har – men det er for seint. Bikkja plasker uti isvannet, forsøker å kare seg opp igjen, men klarer det ikke. Han henger på iskanten og pistrer…

- Vi må ha ut båten, sier pappa, og vi løper i tunge vernestøvler og vernebukser ned til naustet.
Trebåten er lekk etter å ha ligget tørr hele vinteren, men vi får den på vannet og ror raskt ut. Ernst, hold ut, nå kommer vi og redder deg!!!

Vi får den stivfrosne hunden opp i båten akkurat i det han holder på å gi opp. Han ligger i dørken og skjelver. Vi kommer plutselig på at vi er på sjøen midtvinters uten redningsvester og med vernestøvler på, en kantring i det vi bakset bikkja opp i båten kunne blitt fatalt!

Nå sitter jeg ved et bål i fjærekanten og ser utover den hvite flata. Det er ti minusgrader, isen bygger seg opp for hver dag. Kanskje skal jeg våge en tur i morgen – på breie fjellski??

---

Steinkjerleksikonet.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som strider i mot våre kommentarregler.