Det er aldri så mørkt som i oktober før snøen kommer, og egentlig burde en kanskje bare ta det til etterretning og satse på innesysler som frimerkesamling eller bordtennis om vinteren. Men har du dyr, store utedyr som for eksempel hester, så har du egentlig ikke noe valg. Du må være ute.

I helga flyttet vi klokka, og sjansen for å få gjort noe ute i dagslys etter jobben ble nullet ettertrykkelig ut. I kveld red jeg ut i mørket, med hjertet i halsen og sikkerhetsvest under regnjakka...

Kjære bilførere som passerer meg og den beksvarte hesten min på vegene i Sør-Beitstad og Egge: Unnskyld at jeg er der – jeg liker ikke situasjonen noe bedre enn dere. Det er mørkt, det blir snart glatt, dere har det travelt og hesten min kan bli redd hvis dere har tilhengere med presenninger som flagrer villt i vinden. Men jeg har ikke noe annet sted å ri!

Rideklubben har stengt av strømmen i ridehuset og på utebanen på Overrein. Det var uansett nesten bare meg av medlemmene som brukte ridehuset, så det er ikke så rart. Nå må jeg gjøre det beste ut av å ri på grusveger, skogstier og åkerkanter i stedet, og gjøre det jeg kan for ikke å bli påkjørt når jeg er på trafikkert veg.

Overlevelsesstrategiene er mange. Det er egentlig utrolig hvor mange reflekser det går an å feste på en hest og en rytter! Hale, hestebein og hals pyntes med bånd og reflekssløyfer. Gampen får et signalgult dekken over rompa, med mer refleks på. Selv tar jeg på refleksvest, hodelykt og et morsomt lite rødt lys som blinker bak på leggen min. Prikken over i-en er en ridepisk med innvevde reflekstråder!

Jeg har også lært av bitter erfaring at jeg IKKE skal klistre meg helt ut i høyre kant på vegen for å ta mest mulig hensyn til bilister som vil forbi. Enkelte fristes da til å stryke hårfint forbi meg mens det kommer bil imot – noe som fører til at jeg og hesten snubler ut i grøfta. Ikke spesielt hyggelig i stupmørket, og jeg har renset mange små sår på hestebeina etter ublide møter med stein og kvister nede i grøfta. Da er det bedre å kreve sin rettmessige plass som kjørende i høyre kjørefelt – slik hesten defineres i trafikkreglene.

Som rytter er jeg nesten aldri redd. De få gangene jeg har ramlet av har det aldri endt med annet enn gjørmete ridebukser, eliminasjon fra konkurransen og i høyden en blåflekk eller to. Men om høsten i stupmørket langs trafikkert veg er jeg veldig engstelig. Gud og hvermann har førerkort – og ikke alle tar like mye ansvar. Å falle av hesten er ikke farlig – å bli overkjørt etterpå er derimot veldig farlig!

Marginene er små, og selv med en stødig hest er det snakk om et levende dyr. Jeg har avlet opp, temt og ridd inn hesten min selv, så jeg vet hva den tåler og ikke tåler. Likevel: jeg er ikke i trafikken med hest fordi jeg liker det. Det er bare det at det er den eneste måten å få trent dette store utedyret på for tida!

---

Steinkjerleksikonet.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som strider i mot våre kommentarregler.