Det er hestekreftene fra stallen som får oppdraget med å kjøre veden til gårds. Ikke fordi det er mest effektivt, vi har to traktorer på bruket. Det er mest fordi vi finner glede i å ta vare på gammel kunnskap om arbeidskjøring med hest, og fordi det er trivelig å arbeide sammen med hester.

Vinterveden er i hus. Okay, jeg er sikkert seint ute, de ivrigste bar nok veden sin i hus rett etter at den gode vårvinden hadde tørket den. Men jeg fikk altså min vinterved i hus i forrige uke, og kan skrive under på utsagnet om at sjøllaga ved varmer mange ganger: Først i fjor vinter, da pappa hogg den med motorsaga, så i fjor sommer da vi kappa og kløv den i solsteiken og la den i vedbråttene, og nå da jeg tok den derfra og trilla den inn på låven med trillebåra. Forhåpentligvis vil den varme en siste gang i ovnen i vinter!

Men dermed ble det plass i vedbråttene ute til vinterens fangst, som kommer fra åkerkanter som ble ryddet. Jeg synes det er litt artig å tenke på at det er hestene mine som har kjørt fram den veden. Loafjæras Balder og Loafjæras Menja dro vedstrangene over åkeren på snøføret i vår med arbeidssele og lunningsdrag. Det var et trivelig arbeid som både mannen min og jeg og mamma og pappa var med på. Veden er fellesgods her i gården. I løpet av sommeren har noen (ikke jeg – jeg har motorsagskrekk) kappet og kløvet stokkene, og nylig startet vi arbeidet med å kjøre vedkubbene til gårds for å legge dem i bråtter.

Igjen er det hestekreftene fra stallen som får oppdraget. Ikke fordi det er mest effektivt, vi har to traktorer på bruket. Det er mest fordi vi finner glede i å ta vare på gammel kunnskap om arbeidskjøring med hest, og fordi det er trivelig å arbeide sammen med hester. Dessuten utvikler hestene flott muskulatur i rygg og forpart av arbeidskjøring, og det er suveren lydighetstrening å stå i ro mens lasset lesses.

Vi valgte gode, gamle Loafjæras Menja til oppdraget, og hun ble forspent bekkvogna som vi kjøpte på auksjon på Binde i sommer. Gårdens egen bekkvogn fra arbeidshesttida var i litt for dårlig forfatning til å brukes. Så kjørte vi veden ned kleiva og tippet den av foran bråttene med det geniale tippesystemet på bekkvogna. Menja vender på en femøring (bakdelsvending på dressurspråket) med vogna, hun rygger villig og står stødig i ro med toppede ører. Kanskje ville hun heller vært arbeidshest enn ride- og kjørehest som vi bruker henne til. Forfedrene hennes var raske arbeids- og skysshester, som etter hvert ble avlet som rene travere.

Loafjæras Balder på fire år våget jeg ikke å spenne for bekkvogna denne gangen, jeg vil vente til kornåkrene er slått så vi har mye plass rundt oss. Men han fikk en tur med et sleadrag med en palle bak og litt trening på vendinger, stå i ro og opplasting han også. Selv om han først og fremst skal være ride- og kjørehest så vil jeg at alle mine hester skal kunne brukes til arbeidskjøring. Jeg synes det er spennende og artig. I Namsos var jeg en gang med på å pløye, harve og ta opp potet med hest. Da brukte vi fjording og stor dølahest. Mine hester er kanskje ikke så sterke som dem, men med moderate lass i vedskogen og på bekkvogna får de fin trening, de også.

---

Steinkjerleksikonet.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som strider i mot våre kommentarregler.