Melkerampa gir et tilbakeblikk på en svunnet teknologi, et kulturfenomen - og for meg personlig et glimt av å bety noe og å få tillit.

Vi har fått melkerampe på Lø. Boligfeltets småbruk minnes gamle tradisjoner og har snekret melkerampe, pyntet med blomster, dekorert med hestesko og møblert med flere melkespann.

Melkeramper er et sjeldent syn i dag – spesielt de opprinnelige. For noen år siden skulle jeg illustrere en brosjyre med et bilde av ei melkerampe. Jeg kjørte Steinkjer kommune rundt uten å finne særlig mange eksemplar av arten.

Ordet melkerampe har en nesten legendarisk betydning og er blitt et symbol på 1950-tallets Bygde-Norge. Melkerampene har fått kulturhistorisk status og enkelte er fredet som kulturminner. Rampene stammer fra den tida da bøndene leverte melk til meieriet i spann. Melkerampene var en oppbevaringsplass for melkespannet som ble hentet av melkeruta. Spannet ble brakt til meieriet, tømt og returnert til rampa. De gikk ut av bruk på 1970-tallet, men på 1940-, 1950- og 1960-tallet fantes det mange slike ramper i Bygde-Norge. Økte krav til håndteringen av melkeprodukter har gjort at melk i dag hentes i tankvogner med kjøleaggregat.

Men rampene var mye mer. De var også en møteplass. Her utvekslet gårdbrukerne nyheter, synspunkter på nye redskaper og diskuterte nye metoder. Smårollingene noterte bilnummer og ungdommene smugrøkte, flørtet - og kanskje gjorde de andre ting der også. Været, brøytebilen og trafikksikkerhetshensyn tok knekken på de gamle skurene.

Et personlig tilbakeblikk har jeg fra tiden som guttunge – først på 1960-tallet. Da var jeg på ferie hos bestemor og bestefar på Inderøy om somrene. Augusta og Martin arbeidet hele tiden, men hadde også tid til å la en guttunge få være med i arbeidet. For ferie var å være med i fjøset, i matlagingen, i klesvasken og alt det som hørte dagliglivet til.

Et av de faste innslagene i løpet av dagen var å kjøre melkespannet til melkerampa. Farfar hadde hest – ei merr som hette Blakka – en traust fjording. Det var stas å sitte ved siden av bestefar når han kjørte. Like spennende var det å være med å greie på hesten seletøyet og spenne for vogna. Min jobb var blant annet å feste kjerra: putte ora gjennom øyet på skåka og låse av med selepinnen – mens bestefar gjord det tilsvarende på andre siden. Etterpå klatret jeg opp i kjerra og ventet mens bestefar tok ned tømmene fra toppenden på bogtreet. Tømmene var alltid kveilet opp når de ikke var i bruk. Plutselig en dag rekker bestefar meg tømmene og sier: «Du får kjøre du da». «Alene?», spurte jeg. «Ja», var svaret.

Jeg hyppet på Blakka, kjørte forbi eplehagen, svingte til høyre ved tørkehuset, forbi staurhuset, inn på hovedvegen og ned til melkerampa. Fant spannet med bestefars leverandørnummer på. Manøvrerte spannet opp i kjerra og kjørte heim igjen. Stolt som en hane!

Ikke verdens lengste tur, omtrent 500 meter. Men jeg gjorde det, helt alene, ute av synet fra kjøkkenvinduet til bestemor. Kanskje gikk bestefar snarveien over haugen og hadde kontroll på meg hele tiden. Men like fullt, det var viktige minutter i mitt liv.

Den dagen gjorde jeg kanskje mi første nyttige arbeidsøkt, og følte meg som en ordentlig arbeidskar. Viktigere var kanskje bestefars tillit. Ikke vet jeg hvem han hadde mest tillit til: meg eller Blakka.

---

Steinkjerleksikonet.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som strider i mot våre kommentarregler.