I en scene henger det en liten trollpakkunge og dingler i et tau rett over der hestene står ”parkert” på scenen. Rødskjeggs litt barnslige unghest Balder synes det er veldig morsomt å nappe i det tauet så trollungen dingler…

Premieren på friluftsteateret Silkeskjegg gikk bra! I alle fall sett fra mitt ståsted som hesteinstruktør… Vi unngikk nemlig de fleste små-tabbene som har oppstått under øving:

• Hest som bæsjer på scenen akkurat der Trollaug skal danse (det liker hun ikke – og man skal ikke terge trollkjerringer!)
• Rødskjegg som forlater sin Ladushka svartsjuk og gærnsint, og skremmer livskiten av hesten sin i det han skal sette seg opp (hesten min er ikke vant til å bli besteget av Zorro med kappe og sverd, og i alle fall ikke når han ser så sinna ut!)
• I en scene henger det en liten trollpakkunge og dingler i et tau rett over der hestene står ”parkert” på scenen. Rødskjeggs litt barnslige unghest Balder synes det er veldig morsomt å nappe i det tauet så trollungen dingler…

Men det er selvfølgelig ikke sånt smårusk man er virkelig engstelig for når man har ansvar for hester på scenen og amfiet er fullpakket med mennesker. Hester er 500 kilo med muskler, og en trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at strenge regler og sikkerhet i høgsetet er en absolutt nødvendighet i slike sammenhenger.

Vi har trent hestene på alle tenkelige og utenkelige lyder, scener, musikk og bevegelser, regien er omhyggelig lagt med minst mulig unger og hester samtidig på scenen og vi har risiko- og sårbarhetsanalyse og en plan B for det aller meste.

Men hestene blir aldri en rekvisitt som bare kan flyttes rundt på scenen etter behov. De vil alltid være levende, store dyr med velutviklede sanser og instinkter, og god evne til å lære og huske ting. Om de ikke har direkte følelser som mennesker har, så kan de i alle fall kjenne seg enten trygge og komfortable eller utrygge og redde. Hesten er mer en firbeint medskuespiller enn en død rekvisitt på scenen. Også mennesker blir utrygge om noen helt uventet endrer rollen hans, eller scenen plutselig ikke ser ut som det pleier å gjøre.

Dette har ridende skuespiller Lars Bendik Austmo (Rødskjegg) skjønt, og jeg blir nesten rørt av omsorgen og støtten han gir hesten Balder samtidig som han spiller den skumle Rødskjegg fra Gardariket på en glitrende måte. Og hesten svarte med å oppføre seg rolig og eksemplarisk på premieren. Det så faktisk ut som hesten koste seg – kanskje den finner ut at den liker seg i rampelyset?

---

Steinkjerleksikonet.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som strider i mot våre kommentarregler.