Embetet som er bindeledd staten og kommunene i Trøndelag.
Statlig forvaltningsorgan for Trøndelag. Hovedkontor i Statens hus, Strandavegen 38, Steinkjer, og kontorer i Trondheim, Røros og Snåsa.
Etablert 1. januar 2018 som en sammenslåing av Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag fylkesmannsembeter. [Før 1. januar 2021 het forvaltningsorganet Fylkesmannen.]
Statsforvalteren i Trøndelag har rundt 270 ansatte [2020] og består av sju avdelinger. Statsforvalteren i Trøndelag har visjonen: Trøndelag - et godt fylke å bo, vokse og virke i for alle.
Oppgaver
Statsforvaltningen som har ansvar for å følge opp vedtak, mål og retningslinjer fra Stortinget og regjeringen. De har også en viktig rolle som bindeledd mellom stat og kommune, tverrsektoriell samordner og rettssikkerhetsinstans overfor innbyggerne. Embetet har også oppgaver på vegne av Kongehuset, og er administrativt underlagt Kommunal- og moderniseringsdepartementet.
Embetet ledes av en statsforvalter [fylkesmann], mens avdelingene ledes av direktører.
Statsforvaltere
Frank Jenssen (fra 1. januar 2018)
Fylkesforvalterens [Fylkesmannes] historie
2021: Fylkesmannen blir statsforvalteren etter at regjeringen i 2020 fatter vedtak om at kjønnsspesifikke stillingstitler skal byttes ut med kjønnsnøytrale stillingstittel i alle statlige virksomheter. Tradisjonen med at institusjonen og personen har samme navn videreføres.
2019:
2018: Fylkesmannsembetene i Nord- og Sør-Trøndelag slås sammen til Fylkesmannen i Trøndelag.
2016: Fylkesmannsembetene i Aust-Agder og Vest-Agder slås sammen.
2014: Fylkesmannen ble reindriftsmyndighet med administrativt og faglig ansvar for gjennomføring av reindriftspolitikken på regionalt nivå.
2013: Fylkesmannen ble lokal vergemålsmyndighet, og er dermed førsteinstans på vergemålsområdet. Fylkesmannen overtok ansvaret og oppgavene som lå hos de kommunale overformynderiene.
2012: Fra 1. januar 2012 ble Helsetilsynet i fylket integrert i fylkesmannsembetet, og oppgavene som tidligere ble utført av Helsetilsynet i fylket, inngår nå i Fylkesmannens ordinære oppgaver.
Fylkesmannen.no, som er fylkesmennenes felles nettportal, får en større oppgradering i 2012. Fra midten av 1990-årene ble det vanlig at offentlige institusjoner gav seg til kjenne på internett. I 2012 presenterte Fylkesmannen virksomheten sin i form av ni kategorier av oppgaver og totalt om lag 70 underkategorier.
2003: Fylkeslegene og utdanningsdirektørene ble integrert i embetene fra 1. januar 2003. Dermed ble lovlighetskontroll også på helse- og utdanningsområdene lagt til Fylkesmannen.
1993: Fra 1993 ble fylkeslandbrukskontorene egne avdelinger ved fylkesmannsembetene.
Allerede så tidlig som ca. 1830 ble «landhusholdningsselskapene» etablert. Disse ble avløst av Fylkeslandbruksselskapene, som eksisterte i perioden 1919–1981.Fylkeslandbrukskontorene ble opprettet etter loven som trådte i kraft i 1981.
1982: Det ble opprettet miljøvernavdelinger i fylkesmannsembetene. En del av oppgavene til disse var allerede fra 1977 blitt utført av fylkeskommunene.
1981: Den nye fylkesmannsinstruksen ble vedtatt dette året. Instruksen skiller seg ikke mye fra sin 300-årige forgjenger. Den sier først at Fylkesmannen er «Kongens og Regjeringens» representant i fylket. Instruksen fortsetter med å si at Fylkesmannen også skal arbeide for at «Stortinget og Regjeringens vedtak, mål og retningslinjer kan bli fulgt opp». Dernest skal Fylkesmannen virke til «gagn og beste» – som i instruksen av 1685 § 1 «Gavn og bedste» – for fylket og skal også ta de initiativene som er nødvendig.
1979: Alle fylkesmannsembetene opprettet beredskapsavdelinger som følge av omorganiseringen av de tidligere sivilforsvarsdistriktene.
1976: Den nye fylkeskommuneloven trådte i kraft 1. januar 1976. Den innførte en gjennomgripende omorganisering, og det ble innført direkte valg til fylkestinget fra høsten 1975. Den statlige og kommunale forvaltningen ble dermed adskilt, ved at Fylkesmannen ble avløst av en fylkeskommunalt ansatt rådmann som administrativ leder. Fylkesmannens rolle i fylkeskommunen (og overfor kommunene) ble avløst av en rolle med statlig tilsyn og kontroll.
1964: Loven om fylkeskommuner trådte i kraft dette året. Den daværende statsadministrasjonen i fylkeskommunen under Fylkesmannens ledelse fortsatte som før. Samtidig fikk Fylkesmannen rent administrative oppgaver og skulle ikke lenger sitte som formann i fylkesutvalget. Men Fylkesmannen skulle likevel fortsatt være «fylkeskommunens rettslige representant» og underskrive på vegne av fylkeskommunen.
1950: Totalt var det ca. 160 medarbeidere ved fylkesmannsembetene rundt 1950.
1918: I forbindelse med et lovforslag drøftet Stortinget inngående både hvor hensiktsmessig betegnelsen fylke var, og de geografiske navnene som skulle velges. I stedet for benevnelsen «amtmand» bestemte Stortinget at man skulle bruke «fylkesmand» og ikke «jarl» (som departementet hadde foreslått).
1905: Frigjøringen fra Sverige førte ikke til noen endring i distriktsforvaltningen i Norge. Årsaken var kanskje at det allerede i 1894 skjedde en gjennomgripende omorganisering av det sivile embetsverket. Disse endringene hadde begrenset betydning for amtmennenes virksomhet.
1837: Formannskapslovene la rammene for kommunene, noe som skapte et nytt system i den lokale statsforvaltningen, med følger for amtmennenes virksomhet. De fikk nå oppgaver som tilsynsmenn for kommunene og ble dessuten administrative ledere for amtskommunene, som skulle ta seg av de regionale oppgavene som kommunene ikke kunne klare på egen hånd. Denne ordningen besto fram til 1976.
1814: Grunnloven av 1814 innebar ingen gjennomgripende endringer «nedover» i styringsapparatet. Amtmannsinstitusjonen levde videre, stort sett i samme spor som tidligere. Amtmennene fant sin rolle i det nye Norge, og vokste seg sammen med det gryende folkestyret. Forklaringen på dette kan ligge i at institusjonen allerede bar i seg «moderne», byråkratiske trekk. Amtmannen var en lojal og nøytral tjener for statsmakten. Han gikk inn som ledd i en hierarkisk styringsstruktur, med klart definerte plikter og oppgaver, og var allerede en viktig tilsyns- og rettssikkerhetsinstans til gode også for innbyggerne.
Men amtmennene hadde et dobbelt ansvar. De skulle representere statsmakten og være en kanal for styringssignaler ovenfra og ned. Samtidig skulle amtmannen fremme interessene til sitt eget distrikt. Amtmannsinstruksen stilte store krav til initiativ og engasjement.
1685: Det var nå satt i gang omfattende reformer i den samlede lovgivningen. Det munnet ut i kong Christian 5. lov fra 15. april 1687 som omhandlet «Kongens Befalingsmænd og andre Betiente». 7. februar 1685, allerede to år før loven var ferdig, forelå det en egen instruks for amtmennene. Instruksen skulle, med noen små endringer, gjelde i 300 år, helt fram til 1981.
1662: Kong Fredrik 3. var lei mektige og selvstendige lensherrer i Danmark-Norge. Den 28. april 1662 signerte kongen den aller første «amtmannsinstruksen», som fastslo at kongemakten heretter skulle representeres av lojale og pliktoppfyllende embetsmenn – med fastlønn. De skulle gjøre rede for inntekter og utgifter. Amtmennene skulle, i alle fall i prinsippet, rekrutteres på grunnlag av evner, ikke ut fra medfødte privilegier.
1160: Samlingen av Norge til ett rike skjedde i årene etter Harald Hårfagre. Før dette besto Norge av en samling uensartede, men selvstendige, administrative og rettslige enheter uten noen samlet overordnet styring. Disse enhetene hadde ulike betegnelser, som f.eks. herred, skipreide eller fylke. Med kong Sverre på 1200-tallet ble riksstyringen i sterkere grad knyttet til kongen som person, og en del av myndighetsutøvelsen skjedde «på stedet» ved at kongen reiste rundt og hadde lengre opphold i distriktene.
I visse distrikter eller landsdeler ble etter hvert «styringen» overlatt til et antall lendmanns- og årmannsombud.
Lendmennene var høyættede personer. Tittelen var nærmest arvelig, og lendmennene hadde høy sosial anseelse.
Årmennene var mer lavættede, ofte frigitte treller eller trellesønner. De forvaltet kongsgårdene som lendmennene ikke satt på.
Både lendmenn og årmenn var representanter for sentralmakten eller kongen. I slaget på Kalvskinnet i 1179 falt mange av lendmennene. De etterfølgende kongene rekrutterte sysselmenn fra kongens hird. Sysselmennene ble krumtapper i et «riksenhetlig lokalstyre» og ivaretok de fleste offentlige forvaltningsoppgaver.
Det var flere omfattende endringer i forvaltningen de neste hundreårene, blant annet innen rettsvesen, militærvesen og med regional- og lokaladministrasjonen. Etter innføringen av eneveldet i 1660 med sentralforvaltning av Danmark-Norge med sete i København falt lensordningen bort.
Kilder:
| |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
