Den 31. mai 1958 tok Televerket i bruk det kombinerte tele- og postbygget i Strandvegen 4. Dette representerte et viktig arbeidsmessig og teknologisk framskritt for den moderne telefonien. Man gikk fra manuelt betjente sentralbord (med tråder og plugger for å koble sammen linjer) til automatisk sammenkobling av abonnenter.
 
Plassen vest for Strandvegen 4 heter Tele plass. Plassen øst for bygget heter Lønseth plass - for øvrig oppkalt etter en av Steinkjers telefonpionerer: Martin Lønseth.
 
Potetkjeller
Nøyaktig en måned etter bombingen i 1940 ble de televerkansatte kalt til arbeid. Telefonforbindelsen til Trondheim var i orden. Telegrafen ble etablert i kjelleren på Sannanbygget (Byingeniør Gregussons gt 2). Man hadde fått overta en veksel fra Vegkontoret. En potetkjeller ble brukt som skranke og publikum satt på potetsekker og -kasser og ventet på sine rikssamtaler.

I 1946 fikk Telegrafen overta halvparten av en tyskerbrakke på Sannan (den nordligste brakken som ligger i retning øst-vest og som Steinkjer skole bruker i dag). I 12 år holdt telegrafen til i brakka på Sannan, men sist i mai 1958 kunne man flytte til Strandvegen 4.
 
Det første telegrammet
Steinkjer telegrafstasjon ble åpnet i 1864. Det første offentlige telegrammet til Steinkjer ble sendt fra Kristiania (Oslo) den 19. august 1864.  »Preusserne besætte den østlige og Østerrigerne den vestlige Deel av Holsteen. Tyskerne gaa lidt efter lidt sydover fra Slesvig». Telegrammet var en melding til Indherreds-Posten. Ved etablering var telegrafen i samme hus som skolen (krysset kongens gate/Svein Jarls gate). Her var telegrafen til ut i 1890-årene.
 
Stenkjær og Omegn Telefonsamlag
Telefonen ble tilgjengelig for Steinkjerbyggene i 1891. Allerede 1887 ble det gjort forsøk på å få i stand et telefonanlegg i Steinkjer, men kommunestyret ga ikke konsesjon da de mente et telefonanlegg var «for tiden ufornødent». Men i januar 1891 ble det nedsatt en komité for å utrede et lokalt telefonanlegg, og den 8. september 1891 ble Stenkjær og Omegn Telefonsamlag opprettet med enekonsesjon på drift av telefonanlegg «innen og mellom Stenkjær, herredene Egge, Stod og Snaasen, samt de dele av herrederne Ogndalen og Sparbu som ligger inden en avstand av 3 km fra Stenkjærs grense», for et tidsrom av 20 år.
 
Martin Lønseth bygget anlegget. Den 19. september 1891 var telefonlinje til Byafossen ferdig. I desember samme år åpnet telefonselskapet en talestasjon i kjøpmanns Fredriksens gård, sør  for torget i kongens gate. Den første bestyrerinne var kjøpmann Fredriksens enke. Anlegget fungerte bra.
 
I juli 1892 ble det opprettet en privat forbindelse mellom Levanger og Steinkjer. Rundt århundreskiftet flyttet samlaget sentrale sin til Dahlgården på østsida av torget. Ved utgangen av 1907 hadde selskapet 142 abonnenter og 45 kilometer telefonlinje.
 
Rikstelefonen
De første telefonanleggene var private. Norge fikk tidlig lover og regler som begrenset den privat telefonvirksomheten til avgrensede områder. Å spre telefonen til «de tusen hjem» ble det offentliges oppgave. Dette innebar blant annet rett og plikt til å opprette og drive et riksdekkende telefonanlegg - Rikstelefonen. Det var også intensjonen at staten ved Telegrafverket skulle kjøpe opp de private selskapene. Men helt fram til 1950-årene eksistert de private selskapene og rikstelefonene side om side, i et merkelig konkurranse-samarbeidsforhold.

Rikstelefonen i Steinkjer ble åpnet den 2. mars 1896, i og med at langlinjen mellom Trondheim og Steinkjer ble ferdig. Rikstelefonene ble knyttet sammen med Stenkjær og Omegn Telefonsamlag. Rikstelefonstasjonen ble samlokalisert med telegrafstasjonen. Her fikk de sin egen sentral i A. Klevens gård på østsida av torget (der Samfunnshuset senere ble bygd). I 1896 hadde rikstelefonen samband med stasjoner i Hommelvik, Stjørdal, Levanger, Verdal og Namsos. Etter dette var Steinkjer telegrafstasjon i stadig vekst.

Etter brannen i 1900 ble telegrafen midlertidig etablert i Lønsethgården ved torgets vestside, før den flyttet inn i andre etasje i Stod og Steinkjer Sparebanks lokaler i 1902 (i Kongens gate).
 
Ugifte telefonistinner
Over hele landet ble telegrafene og telefonsentralen betjent av damer. Telefonistinnene skulle være ugifte, og kom ofte fra «kondisjonerte familier». Så også i Steinkjer. Telegrafens første bestyrerinne var frk. Hjortdahl. Etter Hjortdahl ble Fanny H.M. Geelmyden bestyrer. Fra 1868 overtok Petra Gurine Knutsen. Hun hadde stillingen til sin død i 1883. Da overtok Louise Dorthea Sinding som hadde stillingen til hun ble gift med Ulrik Suhm Sverdrup (Otto Sverdrups far og eier av Stor-Trana gård.) Kravet om at telefonistinnene skulle være ugift gjaldt helt fram til 1909.
 
Den første telegrafassistent var frøken Johansen. I 1894 ble frk Kristiansen bestyrer. Kristiansen ble avløst av Karen Soelseth i 1909, som var bestyrer til 1923. Marie Lein styrte sentrale noen år, før den første mannlige bestyrer, August Skarstein, ble ansatt. I 1929 flyttet Skarstein til Trondheim, og Ingolf Næss overtok.
 
Sameksistens og sammenslåing
Det privateide Steinkjer og Omegn Telefonsamlag og Rikstelefonen eksisterte side om side i mange år. Men i 1920 ble de samlokalisert i Rikstelefonens lokaler i kongens gate på Sørsia.

1. januar 1946 overtok det statlige Telegrafverket Steinkjer og Omegn Telefonsamlag. Kjøpesummen var 215.000 kroner. Anlegget hadde 1.088 apparater. Den siste telefonbestyrerinne ved Steinkjer og Omegn Telefonsamlag var Petra Høgset