Nøtteliten lå død på stallgolvet. Jeg er ikke etterforsker, men har lest en drøss med krimbøker. Åstedet måtte sikres, omriss av liket tegnes opp og morderen måtte finnes! Ville jeg klare å løse krimgåten?

Jeg fant ham på stallgulvet i går, inne i boksen til hesten min. Nøtteliten hadde trukket sitt siste sukk. Ingen obduksjon eller rettsmedisinsk undersøkelse var nødvendig, ekornliket manglet nemlig en såpass vital kroppsdel som hodet! Der lå han i sagmuggen, og det var ingen tvil i min sjel om at han var brutalt myrdet. (- Elementært, min kjære Watson, elementært. Nøtteliten kan vel ikke ha revet hodet av seg selv, kan han?)

Mordetterforsker er jeg ikke, men jeg har lest såpass mange krimbøker og sett så mange Detektimer at jeg straks visste hva som måtte gjøres. Man kan da sin Derrick! Åstedet måtte sikres, omriss av liket tegnes opp og morderen måtte finnes! Selve Nøtteliten, eller det som var igjen av ham, fikk en rask feltmessig begravelse i fraukjelleren, fred være med hans minne og god tur til nøttehimmelen. Så heiv jeg hesten ut av stallen, siden han uvilkårlig havnet på toppen av lista over mistenkte.

Indisiene var meget sterke: Liket ble funnet hjemme hos hesten, og han kunne ikke gjøre rede for hvor han var på drapstidspunktet. Hesten var dessuten lite samarbeidsvillig under den første befaringen av åstedet, og forsøkte å tråkke på viktig bevismateriale. For mitt indre øye så jeg for meg hvordan den svarte, vanligvis svært så godmodige unghesten min kastet seg over ekornet som hadde forvillet seg inn i boksen hans, og beit hodet av det i vilt raseri så blodet fløt. Hm. Nå er ikke jeg biolog, men likevel syntes jeg at det var noe som skurret… Forklaringen var liksom FOR lett, det var som å avsløre morderen allerede på side 34 i krimboka. Og når det skjer i krimlitteraturens verden så er det alltid bare snakk om en foreløpig, skrøpelig løsning som snart får et skudd for baugen.

Løsningen lot ikke vente lenge på seg, men dukket opp i form av et kjent krimlitteraturfenomen i det jeg var ferdig med å tegne det obligatoriske omrisset av liket på stallgolvet: Morderen vender tilbake til åstedet for ugjerningen! Inn gjennom stalldøra kom Shakira, den vesle omplasseringskatta som jobber med skadedyrkontroll i stallmiljøet. Hun snek seg over sagmuggen, snuste på blodflekken og inspiserte strekene på golvet, mens hun malte vellystig. Etterforskeren sto overfor et gjennombrudd, og sjekket straks kattas rulleblad: Shakira har et tresifret antall mus, mer enn fem fugler og to frosker bak seg fra før, samt et drapsforsøk på husets irsksetter…

Lykkelig over å ha løst gåten slapp jeg hesten inn igjen, og fylte skåla til Shakira med kattemat fra Rema. Det er nok det eneste virkemidlet jeg har for å prøve å berge i alle fall familien til Nøtteliten – å holde morderkatta god og mett. Jeg kan ikke la være å føle et bittelite blaff av beundring for henne også, selv om det neppe er en ekorndrapsetterforsker verdig: Ekornet er ikke SÅ mye mindre enn Shakira – hun må være litt av en jeger, som i tillegg nesten greide å legge skylda på hesten!

---

Steinkjerleksikonet.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som strider i mot våre kommentarregler.