Før vikingtiden (år 800 til 1050) ble Norge styrt av høvdingdømmer.
Før vikingtiden (800–1050 e.Kr.) var Norge preget av høvdingdømmer, hvor makten var samlet hos lokale høvdinger som styrte over ulike stammer og ættsamfunn. I løpet av vikingtiden ble disse områdene gradvis lagt under en samlet kongemakt.
Høvdingdømmene og maktfordeling
Ved inngangen til vikingtiden lå makten hos høvdingene. Høvdingdømmene var imidlertid ustabile, og det er usikkert nøyaktig hvor mange det fantes i begynnelsen av vikingtiden. Trolig eksisterte det rundt 20 større høvdingdømmer, samt omkring 60–70 mindre enheter. I de mindre høvdingdømmene hadde høvdingene et direkte forhold til bøndene, mens i de større høvdingdømmene ble makten trolig utøvd gjennom mektige storbønder.
En viktig del av økonomien i disse samfunnene var fordelingen av materielle ressurser, en prosess kjent som redistribusjon. Denne fordelingen bidro både til å opprettholde høvdingenes makt og til å sikre bosetting i mer karrige områder.
Krigerkultur og sosial struktur
Vikingtidens samfunn kan karakteriseres som et krigersamfunn, der skillet mellom bønder og hærmenn ofte var uklart. Herskeren var vanligvis den øverste militære lederen. Alle frie menn hadde rett til å bære våpen, men det var samfunnets elite som hadde hovedansvaret for krigføringen.
Krigerkulturen var en sentral del av vikingtiden, og denne vises blant annet i de mange mannsgravene med våpen. I vikingtiden var det ære og rikdom som var de viktigste målene for krigerne, og en ærefull død i kamp var langt mer ønskelig enn et langt liv. Dødsriket Hel var for de som døde av sykdom, og ble sett på som et uønsket sted å være.
Interne maktkamper
I forkant av vikingtiden var det allerede etablert kongeslekter i Danmark og Sverige. På Vestlandet i Norge vokste en ny kongefamilie fram, med Harald Hårfagre som den første kongen. Den nye kongemakten førte til spenninger mellom høvdingene og kongene, og både høvdingene og kongene måtte sikre seg rikdommer fra utlandet for å kunne kjempe om makt i hjemlandet.
Høvdingens rolle som verdslig og religiøs leder
Høvdingene hadde en dobbeltfunksjon som både politiske og religiøse ledere. Denne kombinasjonen av makt gjorde at bøndene var underordnet høvdingene både verdslig, gjennom vennskap og avtaler, og religiøst, gjennom felles dyrking av gudene. Kongene, derimot, hadde en mer passiv rolle innenfor den norrøne religionen, en rolle som skulle endre seg med kristningen av Norge.
Kampen om makten i Skandinavia
Det var sterk rivalisering mellom de skandinaviske herskerne, og en intens maktkamp pågikk. Denne maktkampen ble ikke utkjempet med våpen i stor grad, men kom til uttrykk gjennom statussymboler som skip, haller, gravhauger og klær.
Kong Harald Hårfagre underla seg de sørvestlige delene av Norge etter slaget i Hafrsfjord omkring år 880. Han etablerte sitt kongesete på Avaldsnes på Karmøy. Østlandet kom under kongemakten på midten av 1000-tallet, samtidig som ladejarlætten, som hadde kontroll over det nordlige Norge, døde ut.
| |||||||||||||||||||||||||||||||
