Før vikingtiden (år 800 til 1050) ble Norge styrt av høvdingdømmer. I vikingtiden ble områdene som nå utgjør Norge, gradvis lagt under en kongemakt.
Ved inngangen til vikingtiden (år 800 til 1050) lå makten hos høvdingene. Høvdingdømmene var ustabile størrelser, og det nøyaktige antallet i begynnelsen av vikingtiden er ukjent. Trolig fantes det om lag 20 større og rundt 60-70 mindre høvdingdømmer.
I de mindre høvdingdømmene hadde høvdingene et direkte forhold til alle bøndene. I de større styrte de trolig gjennom mektige storbønder.
Fordeling av materielle ressurser innenfor høvdingdømmene var en viktig del av økonomien. Slik fordeling kalles redistribusjon, og den bidro til å opprettholde høvdingenes makt samt bosetning i mer karrige områder.
Krigerkultur
Vikingtidssamfunnet kan karakteriseres som et krigersamfunn. Det vil si et samfunn hvor skillet mellom bønder og hærmenn var uklart, og hvor herskeren var den øverste militære lederen. Alle voksne frie menn hadde rett til å bære våpen, men det tyngste ansvaret for krigføringen falt på samfunnets toppsjikt.
Krigerkulturen gjenspeiles blant annet i de mange mannsgravene med våpen og i forestillingen om Valhall. Der havnet de som døde i slag. For krigerne var det viktigste å skaffe seg rikdom og ære, og en ærefull død i kamp var å foretrekke framfor et langt liv.
Hel var dødsriket for dem som døde på sotteseng, det vil si av sykdom. Der var det lite attraktivt å oppholde seg.
Interne maktkamper
Forut for vikingtiden kjenner vi til etablerte kongeslekter i Danmark og Sverige. I tidlig vikingtid vokste en ny kongefamilie fram på Vestlandet i Norge, med Harald Hårfagre som den første kongen.
Utviklingen og framveksten av den nye kongemakten førte i noen tilfeller til et spenningsforhold mellom høvdinger og konger. For både konger og høvdinger var det derfor viktig å sikre seg rikdommer i utlandet som kunne benyttes i den hjemlige konkurransen.
Verdslige og religiøse ledere
Høvdingene var både politiske og religiøse ledere. Denne dobbeltfunksjonen førte til at bøndene var underordnet høvdingene verdslig gjennom vennskap og religiøst gjennom felles dyrking av gudene.
Kongene hadde derimot en forholdsvis passiv rolle innenfor den norrøne religionen. Dette endret seg med innføringen av kristendommen.
Kamp om makten i Skandinavia
Det var en sterk rivalisering om overherredømmet i Skandinavia. Mellom skandinaviske herskere foregikk det en intens maktkamp som bare i beskjeden grad ble utkjempet med våpen, men som kom til uttrykk gjennom statussymboler som skip, haller, gravhauger og klær.
Kong Harald Hårfagre underla seg de sørvestlige delene av Norge ved slaget i Hafrsfjord omkring 880, og etablerte sitt kongesete på Avaldsnes på Karmøy. Østlandet kom under kontroll av kongemakten på midten av 1000-tallet, mens ladejarlætten som hadde herredømme i det nordlige Norge døde ut på samme tid.
| |||||||||||||||||||||||||||||||
