En tradisjonell politisk og religiøs leder.
En høvding var en leder for en stamme, ætt eller slektsgruppe, med både politisk og religiøs myndighet. Rollen har vært utbredt i mange kulturer, blant annet i Skandinavia og Nord-Amerika.
Høvdingens rolle i tidlige samfunn
I førhistorisk tid, særlig i yngre steinalder (ca. 4000–1700 fvt.), vokste det fram samfunn i Norge styrt av høvdinger. Overgangen til jordbruk la grunnlaget for mer organiserte og hierarkiske samfunnsstrukturer, der høvdingen hadde en sentral rolle som overhode.
I vikingtiden (ca. 800–1050 evt.) var høvdingene mektige lokale ledere med både verdslig og religiøs autoritet. De kunne lede militære felttog, dømme i tvister og stå for religiøse seremonier. Etter hvert som kongemakta vokste fram, særlig fra 900-tallet, ble høvdingmakten gradvis svekket og etter hvert avløst av et mer sentralisert styre.
Etymologi
Ordet høvding kommer av det norrøne höfðingi, avledet av höfuð – ‘hode’. Begrepet peker på lederens rolle som "hodet" for gruppa eller samfunnet, både symbolsk og praktisk.

| |||||||||||||||||||||||