Jeg har tilbrakt deler av denne helga på en sølete ridebane på Lø i pissregn, iført hvite ridebukser, hvite hansker, dressjakke og kalvekryss. Er ridning en sport for jålete snobber?

Jeg har en unghest jeg forsøker å lære opp til å bli en god allround ride- og kjørehest, og introduksjon til alle ridesportens grener på lett nivå hører da med. Regn eller ikke…

Min introduksjon til ridesporten fikk jeg som liten snørrunge på det glade 80-tallet. Jeg husker denne debatten: Er ridning en snobbesport eller ikke? Dyre hester og hvite ridebukser ble brukt som ”bevis” på snobberiet, mens møkkete stalljenter som meg ikke helt kjente seg igjen i beskrivelsen. I forbindelse med OL i Beijing og det norske sprangridningslandslagets innsats der kom snobbe- og ridebuksetemaet opp igjen. Dagens Næringsliv raljerte over menn i hvite tights som red på hester som kostet mer enn en enebolig på Snarøya. Og rett skal være rett: Ridesporten har sett sin andel av ”jappepappaer” i SUV som kjøper dyr sportsponni til avkommet, uten at det nødvendigvis kommer gode rytterprestasjoner ut av det.

I min ungdom var det nemlig pappaene med penger som sto på sidelinja og heiet fram lille Tone-Mette og ”Charmel” etter beste evne, med få andre idrettslige referanserammer enn Sportsrevyen. Men i dag har heldigvis de erfarne ryttermammaene overtatt, og de kan øse av egen erfaring fra både NM i feltritt og sprangridning i Spektrum! Om ikke ponnien oppfører seg pent setter mamma seg opp – i alle fall på trening. Ryttermamma vet at det ikke nytter å kjøpe verdens dyreste og beste hest om ikke grunnleggende rideferdigheter er på plass, og at disse erverves best på en eldre, rutinert og velskolert ponni av passende størrelse. Hun vet også at i ridesporten går det opp og ned, det er mye som skal klaffe og at en kan ikke forvente suksess hver gang…

I helga befant jeg meg altså på ridebanen på Lø – i hvite ridebukser. Regnet høljet ned, og for å komme oss fra oppvarmingsbanen til stevneplassen måtte vi forsere både en sleip åker og en fersk vegskjæring som ble til leirsuppe utover dagen. Søledammen vi måtte gjennom inne på banen var nesten som en vanngrav. Jeg gikk i fullt oljehyre til det var igjen 10 minutter til start – og dette hadde egentlig vært et langt mer praktisk antrekk også under konkurransen slik som forholdene var. Men stevne er noe annet enn trening, og vi kler oss fint for dommer og publikum. Jeg kan love deg at jeg ikke følte meg som noen snobb da jeg steg opp av gjørma på jordet, sjekket at mine tidligere hvite, nå leirgrå beinbelegg fortsatt hang på hesten og entret banen så søla skvatt. Publikum (det dreide seg i hovedsak om nærmeste pårørende til de yngste deltakerne på stevnet…) sto i standard NATO-stilling midt inni klærne og myste på oss gjennom et bittelite hull i den sammensnørte regnjakkehetta!

Unghesten min greide sprangbanen, og ved utgangen fikk vi ei lilla sløyfe før vi vasset gjennom gjørma igjen. Jeg overtalte hesten til å gå på hestehengeren og kjørte hjem til møkking av stallbokser, smøring av klissvått lærutstyr og vask av den nå GRÅ ridebuksa. Resten av dagen tilbrakte jeg fortsatt ute i regnet, med å ta ned, flytte og sette opp igjen gjerde for hestenes luftegård. Når jeg tenker etter så tror jeg at jeg har minst 50 timer i regntøy og skitne støvler for hver time i hvit ridebukse denne sesongen, og da har jeg faktisk ridd så mange stevner jeg har hatt mulighet til. Sorry, Sam, men jeg synes egentlig ikke at dette er noen utpreget snobbete hobby!

---

Steinkjerleksikonet.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som strider i mot våre kommentarregler.