Fylkesmannsgården

Fylkesmannsgården: Bygd i 1919 og tegnet av Axel Guldahl. (Foto: Morten Stene [20. juni 1999])

Bolig for fylkesmannen i Nord-Trøndelag i perioden 1919 til 1986. I dag en del av Egge museum.

Museum, tidligere embetsbolig for fylkesmannen i Nord-Trøndelag. [Fylkesmannsboligen.] Lokalisert i Eggevegen 40, i bydelen Eggelia.

Bygningen har ei framtredende beliggenhet i Eggelia, og er synlig fra de fleste steder i byen.

Tegnet i 1917 av arkitekt Axel Guldahl, Trondheim. Bygd i 1916 til 1919 og offisielt åpnet 12. juni 1919. Gården fungerte som bolig for fylkesmannen fram til 1. februar 1986.

• Se flere bilder

Museum fra 1986

I 1986 overtok Steinkjer museum Fylkesmannsgården. Den ble åpnet for publikum den 31. mai 1986.

Fylkesmannsgården rommer i dag magasin/arkiv, utstillings-, selskaps- og møtelokaler. Bygningen ble renovert både utvendig og innvendig i 2007.

Symmetrisk trebygning
Arkitektonisk er Fylkesmannsgården en stor panelkledt trebygning (trepalé - en betydningsfull trebygning i bymiljø) fra den klassisistiske perioden i første delen av dette hundreåret. Boligen er bygd i to etasjer. Første etasje besto av kjøkken, stuer og kontor. Andre etasje inneholdt en stor festsal og soverom. Den har en stram, symmetrisk og logisk fasadeutforming.

Sju fylkesmenn
Fylkesmannsgården inneholdt både bolig for fylkesmannen fram til 1985, og kontor for fylkesmannen fram til februar 1945.

Sju fylkesmenn har bodd i boligen:

• Halvor Bache Guldahl (1916-1927),
• Haakon M. Five (1927-1941)
• Asbjørn Lindboe (1945-1959)
• Gustav Sjaastad (1959-1964)
• Ole Bae (1964-1972)
• Leif Granli (1972-1979)
• Ola H. Kveli (1979-1991)

I perioden 1941 til 1945 bodde og arbeidet Torbjørn Eggen i Fylkesmannsgården.

«Amtmandsgaarden i Eggeli» - forhistorien

Amtmenn i Nordre Trondhjems Amt hadde lenge tilhold på Sund på Inderøya. Da Ole Anton Qvam ble amtmann i 1894, flytta han kontoret heim til seg på Gjævran i daværende Egge kommune. Seinere var kontoret noen år på nabogården Lund, til amtmann Halvor Bache Guldahl flytta det til sin privatbolig på Eggehvammen, «Ølvisheim».

Først på 1900-tallet var Norge på veg til å bli urbanisert. I takt med urbaniseringa var ordningen med at amtmannen bodde på gårdsbruk i distriktene blitt avleggs, derfor ble det satt i gang bygging av amtmannsgårder i de viktigste byene i flere fylker.

To alternativer

Da Justisdepartementet ville bygge nytt i Nord-Trøndelag også, tilbød Steinkjer kommune to tomter: Den ene sentralt i byen, den andre i Egge kommune, men på Steinkjer kommunes eiendom i Eggelia.

Amtsingeniør Emil Astrup ga ei vurdering av de to alternativene, og tomta til den gamle realskolen med omliggende park i Påssåbyen fikk en drepende karakteristikk, særlig på grunn av de «tarvelige» omgivelsene. Slik gikk det til at amtmannens embetsbolig ble liggende i Eggelia.

Eggeli

I februar 1916 ble tomta kjøpt. Departementet hadde ei hand på styret hele vegen under byggeprosessen, og la seg borti det meste. Blant annet insisterte det på at boligen ikke skulle ha navnet «Amtmandsgaarden», men et «almindelig gaardsnavn». Omsider ble navnet bestemt til «Eggeli».

Peder Axel Moe Guldahl ble engasjert til arkitekt for boligen. Han var på den tida en erfaren arkitekt med praksis i Trondheim, og med mange praktbygg på merittlista, blant annet Levanger Lærerskole og Nedre Leirfoss kraftstasjon. Samtidig med fylkesmannsgården tegnet han også den nye regimentsboligen i Steinkjer.

Omstendelig byggeprosess

Tilsynsmenn for bygginga ble amtsingeniør Astrup og sorenskriver Moe. Byggeprosessen ble en omstendelig og langdryg affære i ei tid da knappheta på byggevarer ble større og større som følge av første verdenskrig, prisnivået ble tredobla, og mangelen på arbeidskraft ble mer og mer følbar. I desember 1917 var huset under tak, men enda på førjulsvinteren 1918 sto det igjen mye av innredningsarbeidet.

Innredning

Peisen i hallen var bestilt fra Domkirkens steinhuggerverksted, og arkitekten hadde bestilt kakkelovnen i stua fra en svensk ovnsfabrikk. Planene om å legge linoleum på alle golv i huset måtte skrinlegges, heldigvis får en si i dag, når en ser eikeparketten som ble erstatningen. Den store salen i andre etasje fikk ikke noe slikt flott golv. Her bestemte man at vanlig grangolv fikk gjøre nytta til krig og knapphet var over, slik at en kunne legge det planlagte linoleumsgolvet.

Kilder