En slukjeger vender tilbake.

Så fiskes det laks igjen i Steinkjerelva. Det er bortimot 35 år siden sist. Det vekket faktisk ganske mange barndomsminner. Ikke det at jeg var noe aktiv fisker. Men når du er vokst opp ved Steinkjerelvas bredder så var området både leke-, bade- og tumleplass.

Det var tydeligvis mange som hadde det på samme måte. For på onsdag ettermiddag, da laksefisket startet, var det mye folk langs elvebreddene. Noen fiskere selvsagt, men betydelig flere tilskuere. Til og med på Håkkadalsbrua sto det folk og nøt utsikten. Det er lenge siden jeg har sett så mange kjenning: skolekompiser, gamle naboer og andre som jeg ikke dulter borti i den daglige dont.

Etter bare ti minutters fiske kom det første nappet. Det gikk et brus gjennom «folkemassen». Og før vi rakk å kjenne på spenningen var det fast fisk på gang. Litt gjenstridig i starten, men så var den plutselig på land.

Applaus! Det var nok et uttrykk for en nostalgisk konstatering at ting var som før. Og alt var som før. Det var ett stykk Pettersen som fikk fisk i dag. Det var det for 30 år siden også.

Det rant meg plutselig i hu at vi så på at fiskerne landet fiskene som barn også. Vi stoppet alltid hvis de var fisk på gang og bivånet «kampen». Ja den hendte faktisk at vi fikk hjelpe til. Var det en enslig fisker, så ble vi mer enn en gang bedt om å assistere med håven.

Men egentlig var det slukjegere vi var. Når vi tok turen langs elvebredden var det for å rekognosere. Fisket de med sluk; noen som satte fast og måtte kutte snøret? Så var det å benytte første og beste anledning til å iføre seg badebukse og dykkemaske og la seg glid med strømme for å inspisere søkkstokkene. Var vi heldig kunnen det bli en fyrig spinner eller ei fargerik Stingsild.

Og før vi kom oss heim var det som regel noe som hadde bydd ei krone eller to for fangsten. Det er vel det som kalles ringvirkninger …

---

Steinkjerleksikonet.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som strider i mot våre kommentarregler.