Et merke til ettertanke.

På borde mitt ligger et lite metallmerke – rundt, blankt og med en bueformet topp der det står «SKOLESKYTING» i gullbokstaver på rød bunn. I midten er det en stilisert blink med to figurer som lener seg fram og sikter – kanskje elever i ferd med å skyte, kanskje bare symboler på kontroll og konsentrasjon. Det er et merke som ble delt ut til ungdomsskoleelever som deltok i skoleskytekonkurranser for snart 30 år siden.

På 1990-tallet var dette noe man kunne være stolt av. Et bevis på at man hadde møtt opp, lært sikker våpenbruk, vist presisjon – og kanskje til og med fått en god poengsum. Skyting var en helt vanlig del av skoleåret: det var skytebane i kjelleren, ble veiledet av voksne og fikk diplom og håndtrykk etterpå.

I dag vil nok mange reagere på at ungdomsskoler arrangerte skoleskyting. Bare ordet – skoleskyting – har fått en helt annen klang. Et mørkt alvor har tatt over: Nyhetsmeldingene handler ikke lenger om presisjon og fellesskap, men om blod, sirener og sorg. Masseskytinger på skoler er blitt et globalt mareritt, med USA som dystert episenter. Våpen i skolens kontekst er ikke lenger idrett, men trussel. Ikke mestring, men meningsløshet.

Det er nesten ubegripelig hvor stor forskjellen er. Den ene formen for skoleskyting hadde som mål å bygge karakter, ansvarsfølelse og respekt for våpen. Den andre bryter ned alt dette – den gjør skolene til mål, og skytevåpen til verktøy for hevn, hat og selvdestruksjon.

Hva har skjedde? Våpen er fortsatt de samme objektene. Men kulturen rundt dem har endret seg radikalt. I mange samfunn har våpen glidd ut av idrettens og fellesskapets rammer og inn i de marginaliserte og desperate hjørner av menneskelig atferd. Våpenet har blitt et språk for de som ikke blir hørt, og samtidig et symptom på at vi ikke lenger har felles normer for hva det vil si å være trygg – eller trygg sammen.

Selv i Norge har vi kjent på dette. 22. juli 2011 satte spor som aldri viskes ut. Og selv om vi heldigvis ikke har opplevd en skolemassakre i moderne tid, finnes frykten. Den ligger der som et bakteppe i det psykososiale arbeidet i skolene, i tiltakene for forebygging, i bevisstheten rundt hva vi eksponerer ungdom for – og hva vi ikke lenger tør.

Merket fra 1995 er derfor blitt noe mer enn bare et minne. Det er et symbol på en annen tid, der våpen – paradoksalt nok – kunne være en del av skolefellesskapet uten å true det. En tid da ordene «skole» og «skyting» kunne stå sammen på et diplom uten å vekke uro. Nå har det samme ordet med helt andre innhold.

Det minner oss om at det ikke bare er teknologien som utvikler seg – det gjør også betydningen av ordene vi bruker. Og med det, vår oppfatning av hva som er mulig, hva som er farlig, og hva som er verdt å kjempe for. Skolen, i sin kjerne, skal være et sted for trygghet, mestring og mening. Ikke frykt.

Nettopp derfor er det viktig å ta fram slike gamle merker og fortellinger. Ikke for å romantisere fortiden, men for å reflektere over hva som endret seg – og hvorfor vi aldri må slutte å forsvare det som en gang gjorde skolen til et trygt sted, også når vi håndterte noe så alvorlig som et skytevåpen.

---

Steinkjerleksikonet.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som strider i mot våre kommentarregler.