Banker i Steinkjer

Banker i Steinkjer: Bankstrukturen i Steinkjer har endret seg i tråd med de økonomiske tidene. (Foto: Morten Stene)

Banknærvær og strukturelle endringer i Steinkjer.

Steinkjer har hatt bankvirksomhet siden 1852. I dag er flere nasjonale og regionale banker representert i byen gjennom filialer og digitale tjenester. SpareBank 1 SMN, DNB og Grong sparebank har vært blant de sentrale aktørene de siste tiårene.

Tidlig bankhistorie

Grunnlaget for bankdrift i Steinkjer ble lagt med den framvoksende pengeøkonomien på 1800-tallet. Den første banken ble etablert i 1852: Stods sparebank.

På begynnelsen av 1900-tallet hadde byen fem banker:

• Stod og Stenkjær Sparebank
• Sparbu og Egge Sparebank
• A/S Stenkjær Privatbank
• Indherreds Kreditbank
• A/S Indtrøndelagens Handelsbank

De økonomisk krevende 1930-årene førte til at tre av disse - A/S Stenkjær Privatbank, Indherreds Kreditbank, A/S Indtrøndelagens Handelsbank - ble avviklet.

Krigs- og etterkrigstid

Andre verdenskrig førte til økonomiske unntakstilstander. Gjenreisningen krevde kapital, og bankene fikk en sentral rolle i samfunnsutviklingen. Forretningsbanken A/S ble etablert i Steinkjer som et resultat av dette behovet. (Forretningsbanken ble senere Fokus bank (1987), Danske bank (2012) og Grong Sparebank (2015).)

Fusjoner og strukturendringer

1960-årene var preget av sammenslåinger i banksektoren. De lokale sparebankene ble slått sammen til Steinkjer Sparebank, senere til Sparebanken Inn-Trøndelag, og til slutt en del av Sparebanken Midt-Norge (nå SpareBank 1 SMN).

På 1980-tallet skapte økonomisk vekst og liberalisering av bankmarkedet en ny optimisme. Store banker som Christiania Bank og Kreditkasse (1985), Den norske Creditbank (DnC) (1986), Postbanken (1989) og DnB (1989) etablerte seg i Steinkjer.

Men optimismen ble kortvarig. Bankkrisen på 1980-tallet førte til filialnedleggelser og en ny struktur i bank- og finansnæringen. Den norske Creditbank avviklet i 1988, Christiania Bank og Kreditkasse avviklet 1993 og Postbanken ble en del av DnB i 1999. 

Uorganisert utlånsvirksomhet

Før bankenes tid var folk henvist til private långivere. Slik virksomhet var uregulert, og mange benyttet muligheten til å drive åger.

En kjent privat utlåner i Steinkjer var gårdbruker Sivert "Stor-Sivert" Klæth fra Beitstad. Han startet virksomheten sin på en burslem i 1820 og ble kjent for sine effektive innkrevingsmetoder. En annen var Ola Flekstad fra Stod.

Veien mot organiserte banker

Behovet for regulert bankvirksomhet ble tidlig erkjent. Fogd Gøttche forsøkte omkring 1850 å få sparbyggene med på å etablere en sparebank, men uten å lykkes.

En pådriver for banksaken i Innherred var Jacob von der Lippe Hansen, som var med å etablere Frosta Sparebank i 1846. Da han i 1847 ble bestyrer ved landbruksskolen på By gård, arbeidet han aktivt for å etablere banker i regionen. Han fikk med seg proprietær Gram på By, som ledet arbeidet med å stifte det som ble Stod Sparebank.

Litt nasjonal bankhistorie
Norges første kjente mynt stammer fra rundt år 1000 og tilskrives Olav Tryggvason. Myntproduksjonen ble formalisert i 1628 med Mynten i Christiania, og i 1736 kom den første seddelbanken i Danmark-Norge.

Først utover 1800-tallet tok Norge steget fra natural- til pengehusholdning. Norges Bank ble etablert i 1816. For å skaffe grunnfondet ble det i 1818 pålagt en sølvskatt som tappet landet for kontanter. Samme år startet firmaet Thos. Joh. Hefte & Co. med utlånsvirksomhet, og i 1822 ble Christiania Sparebank etablert. Etter dette vokste bankvesenet jevnt fram mot 1920, blant annet med Christiania Bank og Kreditkasse (1848) som første forretningsbank.

Krise og omveltning

Høykonjunkturen fram mot 1920 ble etterfulgt av økonomisk nedgang. Mange banker fikk problemer som følge av deflasjon og uheldige investeringer. Allerede i 1923 var over 30 banker innstilt, og totalt nær 100 ble avviklet på 1920- og 30-tallet.

Jappetid og ny bankkrise

Etterkrigstidas bankvesen var strengt regulert av sikkerhetshensyn, og bankene fikk et omdømme som solide og pålitelige institusjoner. Fra 1977 startet en gradvis deregulering. Økt konkurranse, internasjonalisering og nye rammevilkår preget utviklingen. På 1980-tallet ble reguleringene ytterligere svekket, parallelt med en økonomisk oppgangstid og sterk utlånsvekst – kjent som «jappetida».

Men i 1987 kom konjunkturomslaget. Antallet konkurser økte kraftig, og bankenes tap skjøt i været. Resultatet ble en ny krise for det norske bankvesenet.