Lørdag kom et gårdbrukerpar fra Stjørdal og hentet sauebukken Isak. Han skal til seters og gjøre damene feite…

Han ringte for flere uker siden og bar fram ærendet sitt, villsaubonden Trond fra Stjørdal: Om han kunne få låne villsauværen, eller sauebukken som vi kaller ham, for å få lam i sine ti villsaudamer? Han hadde fått høre fra gårdsguttene på Egge museum at jeg hadde en viril vær…

Jeg regnet raskt ut at Isak, som er en staselig villvær i sin beste alder (fem år er da vel ingen alder for en sau, eller?), nok hadde kapasitet for flere enn de fire søyene som står i fjøset mitt denne vinteren. I fjor ble de stive og hjulbeinte alle sammen, og jeg hadde en mistanke om at væren var vel ivrig i tjenesten. Ikke så rart kanskje – da jeg overtok ham kom han fra et harem på 50-60 sauer.

På lørdag dukket stjørdalingene opp, med henger med sauegitter på, og høy og halsbånd som lå klart til Isak. Litt langt å kjøre for å hente en vær, kanskje, men de to sprekingene kombinerte det med en tur innom avkommet som var på skikretsens treningssamling på Hallem. Dit skulle de etter at Isak hadde kommet på hengeren, og jeg tipper at han gjorde stor suksess selv om han neppe kan gå på rulleski.

Det tok ikke lang tid å laste sauebukken opp på hengeren, for Isak er leietam og utrolig snill til å være en vær. Likevel måtte han trekkes etter hornet opp rampa til tilhengeren – det får da være måte på medgjørlighet.

Det viste seg at de to, Trond og Hilde fra Stjørdal, også er hobbysauebrukere med en liten kulturlandskapspleieflokk i fjøset. Jeg viste dem sauene mine i fjøset, og vi utvekslet tips og kunnskap om villsauer, beitekvalitet, gjerder og vinterfor.

Jeg kommer nok ikke til å savne Isak. Men sauene breket fælt i det han dro – selv om han for tiden har stått i egen binge og ikke har hatt noe samkvem med dem. Hesten Balder knegget også etter kompisen sin da han forsvant ut fjøsdøra, men jeg tror ikke det savnet var gjensidig.

Balder bruker nemlig enhver anledning til å slikke på og gnage på hornet eller ulla på Isak. Hornet har tydelige bitemerker, og han rykker ut ull som han spytter ut på stallgangen. Isak pleier å logre ganske heftig mens dette pågår, og selv om jeg ikke er ekspert på sauebukkers kroppsspråk så tror jeg ikke det er en bifallende gest.

Om en måned kommer han igjen, og da er han forhåpentligvis i bra form og fortsatt ivrig i tjenesten. Da blir det lamming i april, og det passer fint. I det bilen med tilhengeren og Isak kjørte opp kleiva, lurte jeg på om dette gjorde meg til en slags hallik? Og hva med Egge museum, som formidlet kontakten? En får-skrekkelig tanke!

---

Steinkjerleksikonet.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som strider i mot våre kommentarregler.