Forrige helg var jeg på Oppdal, og fikk med meg to høydepunkter: Hundeutstilling og slektsstevne i Holdenslekta. To flotte og fascinerende arrangement, som slett ikke er uten likhetstrekk!

Slekta mi på mormorsida kommer fra Oppdal. De er en stor og jovial gjeng med godt humør, sjarmerende dialekt, flotte gårder og masse slektskunnskap. Sist helg trommet de sammen til stort slektsstevne for å feire og minnes Jo og Jonetta Holden – min oldefar og oldemor.

Også den delen av slekta som ”utvandret” til nordfylket ble naturligvis bedt inn, og dermed fikk jeg oppleve mitt aller første slektsstevne. Det var et ikke ubetydelig antall 3-, 4- og 5-menninger (eller ”allmenninger”, som vi fant ut kunne brukes som et samlebegrep) til stede, og for sikkerhets skyld hadde arrangørene utstyrt alle med navnelapper. Fornavn, etternavn og fargekode som fortalte hvilket ”linje” i slekta vi tilhørte!

Jeg fikk gul lapp, siden min mormor Kristine hadde vært glad i gult. Så ble vi behørig presentert av hver ”eldste linjeslektning”, og i tillegg fikk vi ei bok der det stod stamtavla vår, hva alle jobbet med, hvor de bodde, hvilken utdanning de hadde og hvem de var gift med. Det var utrolig interessant, og jeg fant en allmenning på det røde laget som var gift med ei dame som jobber med forskningsformidling akkurat som meg.

Det var ei storhelg på Oppdal denne helga. I tillegg til slektsstevnet vårt og Den store styrkeprøven (Per Sverre – jeg så etter deg!) var det også ei svær hundeutstilling med 800 deltakende bikkjer fra fjern og nær. Jeg fant et hull i programmet på slektsstevnet for å se på dem. Her var jeg mer på hjemmebane – hundeutstilling har jeg deltatt på mange ganger.

Og kanskje nettopp derfor begynte hjernen min straks å arbeide komparativt med de to arrangementene. Det er nemlig mange likhetstrekk: Både på slektsstevnet og på hundeutstilling er STAMTAVLA ekstremt viktig – ingen av arrangementene lar deg delta hvis du ikke har den i orden!

Ulike linjer gir som kjent ulike egenskaper, som forståsegpåerne drøfter ivrig og med kjennermine. På hundeutstillingen skjer det ved ringen, mens det på slektsstevnet foregår ved kaffebordet mens man studerer smårollingene med ulik lappefarge som leker på golvet. Likhetstrekk med kjente skikkelser fra stamtavla diskuteres høylydt!

Et annet likhetstrekk er at avlsklassene er svært populære. Det ligger nesten i sakens natur på slektsstevnet – uten at en er dyktig på dette området blir det jo svært få allmenninger å be inn! De med en pen hale av stivpyntede smårollinger skårer høyt – selv om de må gå tidlig hjem fra festen. På hundeutstillinga er det ingen som er stoltere enn oppdretteren som kan mønstre fem-seks kliss like bikkjer pluss mora i avlsklassen!

Konkurranse mellom ulike linjer kan ta seg temmelig ufine former i hundeverdenen. Baksnakking og smøring av dommerne er ikke uvanlig. Heldigvis merket jeg lite til slikt på slektsstevnet.

Men konkurranseinstinkt er det tross alt i Holdenslekta. Utpå kvelden ble det trommet i gang en selskapslek som involverte ei skinnlue, terninger og drikking av vann med teskje i høgt tempo. De tre ”linjene” møttes i edel kappestrid, og som det gule lagets representant ga jeg absolutt alt jeg hadde – uten at det holdt. Leken ble så voldsom etter hvert at fyren fra det grønne laget lugget av meg en neve med hår! Da vi måtte se oss slått til slutt, hørte jeg fra sidelinja:

- Ja, men dere gulinger, det er ennå ikke for sent å vinne selve festen, hva?

---

Steinkjerleksikonet.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som strider i mot våre kommentarregler.