En gjengrodd kjerreveg – en såkalt «kongeveg» − kan være en kunnskapsopplevelse.

I helga har jeg gått kongevegen nord for Steinkjer. Pådriver var Eggevisjon og kjentmann var Roger Lyngstad.

Vi startet omtrent på grensen mellom tidligere Beitstad kommune og Egge kommune i Drøgsåsen vest for Asphaugen. Her tok vi utgangspunkt i minnesteinen over Arnt Hals som ble myrdet i 1860 av en vandrer. En spennende historie i seg selv.

Herfra gikk vi søorver og de fem kilometerne til Steinkjer. På venstre side passert vi et par firkantede steinrøyser som sannsynligvis er fundamentene etter merkesteinene som anga avstander.

Ikke visste jeg at «kongeveger» var navnet på hovedferdselsårene i Norge fra ca. 1770 til 1824. Og i den perioden skjedde det bygging av veger hvor det var mulig å ta seg fram med hjuldoninger. Før den tid var det knapt veger, men leier hvor det var mulig å vandre og ri. Det var forresten med vegloven i 1824 at høyrekjøring ble innført i Norge.

At betegnelsen kongeveg ble bruk har utspring i at Kongen – og hans menn – hadde behov for å ta seg fram på en bekvem måte rundt omkring i landet når de skulle inspisere herlighetene. Og så ble det en økende posttrafikk i den tiden, som også trengte kjørbare ferdselsårer.

Ærlig talt ble jeg overrasket over at en veg som gikk ut av bruk i 1875 fortsatt er såpass synlig 140 år etterpå. Men vegen ligger der, tilsynelatende urørt og lite gjengrodd.

Vi gikk mot gården Rungstad og hadde ikke noe problem med å finne leia. Vi fant riktignok ikke gravhaugen som skulle ligge i området, men da vi kom fram på høgden sørvest for Rungstavatnet var det et flott skue som møtte oss. Vi fortsatte vest for gården og ned bakkene mot Sneve. Vi inspiserte flere broer, men overså i første omgang et spennende fenomen med parallelle broer over et par bekken.

Da vi kom til Sneve så vi vidt utover både Beitstadfjorden og nesten til Steinkjer. Men vegen ble etter hvert borte. Lokalkjent visste å fortelle at den fram til 1973 hadde gått over jorden mellom Sneve og Sele, vest for Snevesbekken og bortover mot det vi før i tida kalte Selesvingen. Her fant vi brua – eller mer korrekt brukarene til brua - over Selesbekken.

Videre bar det opp gangvegen til Ryggvoldhaugen, langs Kvamsskogvegen og snarvegen ned mot den tidligere Yrkesskolen. Over idrettsplassen, bak Gimble og opp på sørenden av Heggesberga og forbi Ølvisheim, før vi svingte ned Brattvammen og Gamle kongeveg til Tingvold, og den gamle bygrensa til Steinkjer. Vi diskuterte litt om vegen kanskje hadde gått langs Heggesberga, men temmelig sikkert er dette i stor grad den traseen den gamle kongevegen fulgte.

Det er interessant å konstatere at formålet med turen styrer hva man ser. Og jeg kan ikke la være å forundres over at det bare er 200 siden vi fikk kjørbare veger rundt Steinkjer, og 100 år siden de første bilene begynte å putre om kring i grenda – og kun 50 år siden vi begynte å stille andre krav en framkommelighet til vegene våre.

---

Steinkjerleksikonet.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som strider i mot våre kommentarregler.