Steinkjer

Steinkjer ble bygd på ny etter bombingen i 1940. Det gamle sentrum av Steinkjer har fortsatt tydelige trekk fra etterkrigsreguleringen og gjenreisningen. En by vil alltid være under utvikling, så også med Steinkjer. I løpet av de siste 20-30 årene har for eksempel sentrumsarealet økt ved oppfylling av "leirene". Steinkjer har med dette fått en mer utstrakt og splittet bykjerne med fire bydeler, atskilt av elva og jernbanen. Forandringene til tross: Steinkjer karakteriseres som en av de best bevarte gjenreisningsbyene.

En ruinhaug
Etter krigsangrepet den 21. april 1940 var 90 prosent av Steinkjer sentrum ødelagt. På Sørsia sto det igjen 12 bygninger, på Nordsia sto det igjen fire murbygninger. Praktisk talt hele sentrumsbebyggelsen måtte planlegges og gjenreises på nytt, mens de omliggende boligstrøkene var så godt som uberørt.

Gjenreisningsarbeidet
Gjenreisningsarbeidet startet umiddelbart, og professor Sverre Pedersen fra NTH ble engasjert til å utarbeide ny reguleringsplan for Steinkjer. Pedersen kjente byen fra før. Han hadde blant annet i 1925 utarbeidet et forslag til reguleringsplan for Steinkjer og omland. Pedersen ble 1. juli 1940 også engasjert som leder for Brente Steders Regulering. Gjenoppbyggingsarbeidet ble drevet med stor entusiasme først på 40-tallet, men etter hvert la okkupasjonsmakten ned forbud mot gjenoppbygging og motarbeidet til dels gjenreisningsarbeidet.

Allerede 10. september 1940 var gjenreisningsplanene for Steinkjer klare. Men disse ble trukket tilbake på okkupasjonsmaktens forlangende. Endringsforslag ble utarbeidet og underlagt ytterligere arkitektonisk behandling i form av utførlige fasadeskisser og modeller. De nye planene ble endelig stadfestet av departementet 28. oktober 1942.

De utarbeidende planene ble ikke uten videre gjennomført. Etter frigjøringen ble planene gjennomgått og stadfestet av bystyret. Blant annet ble en del av de anlagte plassene omregulert.

"Nye" Steinkjer
Sørsia før krigen var karakterisert av en triviell og skjematisk regulering etter brannen i 1900, med små kvartaler og for mange tverrgater. Sørsia hadde dessuten en plass og tilhørende torg ved søndre bruhodet. Nordsia før krigen var selvvokst, uten vesentlige reguleringsmessige inngrep eller planlegging. Nordsia hadde derfor ingen plasser (friområder, torg etc.). Gjennomfartsvegen, spesielt på Nordsia, ble karakterisert som trang og krokete.

Den nye reguleringsplanen hadde som mål å skape en mer oversiktlig hovedgate i sentrum. Elva er et dominerende trekk i Steinkjers bybilde. Dette ønsket man å utnytte, blant annet ved å skape pene fronter mot elva. Tidligere var elveskrentene i stor grad bebygd, med til dels bakgårdsbebyggelse som var godt synlig fra brua og som tok seg dårlig ut.

Indre trafikklinjer
Kongens gate ble anlagt som hovedgate, både forretnings- og trafikkmessig: 24 meter bred, allébeplantet fortau og 2 og 3 etasjes murgårder i enkel arkitektur. Gårdene ble planlagt med forretninger i gateplanet og kontor- og beboelsesarealer i de øvrige etasjene. Kongens gate fikk sin byport i sør gjennom Meieriets kontor- og internatbygg (Kongens gate 41) og datidens Elektrisitetsverks kontorbygg (Kongens gate 42). Begge disse byggene var påbegynt før reguleringsplanen var ferdig.

Ny bru var nødvendig. Brua var et viktig element både trafikkmessige og utseendemessig. Det ble også anlagt plasser ved begge bruendene. Brannstasjonene ble tegnet inn der vi kjenner den i dag, med tårnet som et visuelt fond for Kongens gate sett fra sør mot nord. Også tverrgatene på Sørsia har visuelle fond. Tydeligst i dag er Regimentsboligen i enden av Svein Jarls gate.

Parallelt med jernbanene ble det planlagt en avlastningsveg (Strandvegen-Ølvegt) til Kongens gate, med muligheter for bru bygd sammen med jernbanebrua. Det er interessant å konstatere at dagens Namdalsveg over Sørsileieret langt på vei er en realisering av denne avlasningstanken. På Sannan ble det laget parkeringsplasser.

For øvrig ble det meste av det tidligere gatenettet beholdt både på Nordsia og Sørsia. Men kvartalene ble gjort større. Gatene ble bredere, anlagt med fortau og gjort mer oversiktlig.

Elvepromenaden
Langs elveskrenten ble det planlagt promenadegater, dette for å understreke elva som et dominerende trekk i bybildet. Dette var kanskje det mest radikale forslaget i reguleringsplanen. Med dette endret Sverre Pedersen elvas betydning; fra en kommunikasjonsvei til et visuelt og mer kosmetisk trekk ved Steinkjer. For grunneieren langs elva var dette lite attraktivt. I stedet for bebyggelser ble det ubebygd terreng. Likedan ble det gjort framlegg om å fylle opp det området som vi dag kjenner som Rismelen og anlegge park.

På Nordsia ble terrenget anbefalt hevet (fylt opp) opptil 1,5 meter for å unngå flom. Et element som ikke ble realisert var en markedsplass med torghall nede på Sneppen i tilknytning til havna.

Plasser og Steinkjer Forum
Det ble forestått åpne plasser ved begge endene av brua. På Sørsia fikk vi torget slik vi kjenner det i dag. I tillegg ble det i 1942-planen foreslått en stor sentrumsplass på 70 x 80 meter på begge siden av Kongens gate i kvartalet Ogndalsvegen - Svein Jarls gate. Denne plassen skulle flankeres av offentlige bygninger som rådhuset, tinghus etc. Sentrumsplassen er ikke tegnet inn på 1940 planen. Sannsynligvis er dette et resultat av tyske arkitektenes "revideringer" av planene. I 1925 var det planlagt et stort parkområde fra Furuskogen og ned til fjorden ute på Sannan. Dette såkalte "Forumet" ble inntatt i etterkrigsplanen av 1942, sannsynligvis for å tilfredsstille tyskernes krav og ønsker. Rundt dette området var det tegnet inn offentlige bygninger til kulturelle formål som museer, gallerier, bibliotek etc. Ingen av disse plassene ble realisert.

Tysk kontroll
Planen for Namsos, Steinkjer og Molde ble lagt fram 10. september 1940, som de første. Så langt hadde BSR arbeidet fritt, men den 25. september 1940 ble dette endret. Tyskerne ville ha mer kontroll med byplanarbeidet. De offentliggjorde planene ble dratt tilbake og underlagt tyske arkitekters gransking og revisjon.

Tyskerne foretrakk soneplaner, dvs. områder med lik bebyggelse. Sentrum skulle ha plasser med monumentalbygg som i hovedsak var tiltenkt forretnings- og kontorvirksomhet, boliger i egne felt og industrianlegg i spesielle områder. For Steinkjers vedkommende ble det gjort pålegg om breiere gater og større plasser. Blant annet ble det regulert inn en sentrumsplass på 70x80 meter.